En kveld skjedde det som hender veldig mange her i Norges
vinterland, man faller på isen, slår seg gul og blå og brekker noe. Det i seg selv er ikke så
bemerkelsesverdig, men jeg tror at prosedyren med å komme seg til sykehus er
ganske uvanlig, når man bor i Kautokeino og Finnmark. Her kommer en beskrivelse av det, så kan dere dømme selv.
Jeg ringer torsdagsmorgen til legen i Kautokeino og
forklarer at jeg på tur hjem fra korøvelse kvelden før har falt og slått armen, at den verker noe helt
sinnsykt og at den er ubevegelig. Jeg får time på legevakta to timer senere og
får min leieboer til å kjøre meg dit. Der finner legen ut at det er best å
sende meg på røntgen til Alta i tilfelle brudd. Hun ordner det formelle og jeg
blir bedt om å gå i resepsjonen og få de til å rekvirere en drosje til meg. De
skal ordne saken og ber meg vente ved døren til drosjen kommer. Jeg venter. Og
venter. Etter en halv time kommer sykepleieren til meg og sier at vi ikke har
drosjetilbud i Kautokeino lenger og at vi må bruke drosje fra Alta. Men den er
for øyeblikket på tur til Avžži og at det kan ta tjue minutter før den kommer.
Ikke drosje i Kauto? Hva skjedde med dem? Vel, greit nok. Jeg ber dem si til drosjen
at den kan hente meg hjemme. Jeg ringer min leieboer igjen og ber henne hente
meg og drar hjem og kaster i meg etpar knekkebrød imens. Påsmurt med en arm.
Etter tjue minutter ringer sykepleieren og sier at det vil ta halvannen time
før drosjen er hos meg. Jeg banner og regner fort ut at hvis jeg må til
Hammerfest, vil jeg ikke være tilbake før sein kveld med den farta. Heldigvis sto
noen kompiser akkurat på tur til å kjøre til Alta og jeg hopper med dem. Halv ett
kjører vi.
Omtrent to timer senere melder jeg meg på Helsesenteret i Alta og blir bedt om å
sitte ned og vente. Radiografen kommer rimelig raskt og henter meg og tar bilder
av armen fra forskjellige vinkler. Så forsvinner han inn på bakrommet. Jeg går
etter og spør om den er brukket. Han sier at bildene blir sendt elektronisk til
Hammerfest og at jeg må vente på svar fra legen der. Jeg setter meg å vente
igjen. Og venter. Og venter. Ingenting skjer. Etter tre kvarter ringer jeg til
helsesenteret i Kauto, men de har ikke ringetid så ingen svarer telefonen. Så
ringer jeg legevakta der. De ber meg vente på telefon fra Kautolegen som skal bli
underrettet av Hammerfest sykehus om armen er brukket eller ikke. Så jeg venter
litt til. En halv time faktisk, før jeg ringer til legevakta igjen i Kauto og
spør. De sier legen min er opptatt med en akuttpasient og ringer meg så snart
hun kan. Ok, da kan jeg like godt gå og finne noe å spise. Både resepsjonen og
kantina stengte på Alta helsesenter så jeg tar peiling på Parksenteret, med
venstrearmen plassert i jakkelomma. På veien dit ringer Kautolegen og sier at
de har fått beskjed fra Hammerfest om at det er brudd i armen og at jeg må dit
for å gipses. Jeg banner igjen. De rekvirerer en ny drosje til meg og ber meg
vente på Parksentret til den kommer.
Jeg går til bakeriutsalget og kjøper meg etpar skoleboller
og ei flaske vann, noe annet rekker jeg vel ikke. Jeg setter meg i hallen og
spiser skolebollene og strever med å åpne vannflaska med ei hand. Klemmer den
mellom knærne og vrir til. Nei, den bare snurrer rundt mellom knærne mine. Jeg klemmer
hardere til og vrir opp korken så spruten står i taket omtrent. Jeg spiser og
venter. Og venter. Og venter, og føler meg helt utilpass og idiot der jeg
sitter med en brukket arm og smiler til kjentfolk som går forbi mens armen
verker noe helt for jævlig. Paracet virker så avgjort ikke på den slags skader.
Etter en halv time ringer jeg til legevakta i Kauto og sier at drosjen ikke har
dukka opp. De bestiller en ny drosje, men akkurat da kommer den de først
bestilte. Så drar vi omsider til Hammerfest. To timer og ti minutter tar det,
sier drosjesjåføren, hvis været og godt og Sennalandet åpent.
Etter to timer og ti minutter er vi utafor sykehuset i
Hammerfest og jeg går inn hovedinngangen og tar peiling på resepsjonen for å
høre hvor jeg skal hen. Resepsjonen er stengt og ingen er å se. Jeg går i
kiosken og spør hvor man kan henvende seg, men de har ikke peiling. Heldigvis
kommer drosjesjåføren meg til unnsetning, sier han skulle ha kjørt meg til
akuttmottaket heller og geleider meg inn rette døra. Ny resepsjon og ingen å
se. Nå begynner jeg å bli utålmodig. Jeg titter inn ei dør og ser ei hvitkledd
dame og ber om hjelp. Hun sier hun egentlig ikke skal hjelpe meg, men kan komme
snart. Jeg drister meg på do en snartur og setter meg ned på venterommet og
venter. Etter ti minutter kommer en annen sykepleier og spør om jeg får hjelp. Hun
lover å gi beskjed til legen at jeg er der. Etter ei stund kommer legen, og jeg
har mistet oversikten over hvor lenge jeg har ventet. Klokka er halv åtte på
kvelden og jeg er sulten, tørst og trøtt. Han vil ha nye bilder av armen og handleddet før de gipser og vi
rekker akkurat radiografen før han går av vakt. De tar bilder og jeg blir bedt
om å vente igjen.
Klokka på veggen er litt over åtte da legen kommer ut og sier
at vi trenger ikke gipse, at bruddet er lite og stabilt og det går bra om jeg
holder armen i ro noen uker. Jeg sukker lettet, takker for meg og drar for å
finne noe mat i kiosken og drosjesjåføren som har ventet på meg. Kiosken var
akkurat stengt kl åtte. Han opplyser om at det bare er rekvirert drosje til
Alta og at jeg trenger en videre rekvisisjon til Kauto hvis jeg vil hjem. Nå
banner jeg ikke, føler bare avmakt. Tilbake til resepsjonen på akutten. En mannlig
sykepleier skriver ut rekvisisjon til Kauto til protest fra de andre som mener
de kan kun sende meg til Alta. Jeg tror han så tordenskyen over hodet mitt.
Eller kanskje tåren i øyekroken.
Vi drar fra sykehuset. Drosjesjåføren som er en veldig snill
og forståelsesfull mann, stopper på Circle K i byen og lar meg kjøpe en
hamburger før vi kjører til Kauto. Halv ett på natta sjangler jeg ut av drosja og siger opp trappa til leiligheten min. Tolv timer og 60 mil tok det altså, for å få konstatert
at jeg ikke trenger gips. Nå var ikke mitt sykdomstilfelle så ekstremt, og jeg
fikk sikkert det beste de kunne tilby, men ærlig talt: hvor ellers i landet tar
det tolv timer til og fra et sykehus for å (ikke) få gipset en arm? Og hva om armen hadde vært helt av? Og når Sennalandet er stengt pga uvær? Heldigvis
er jeg ellers et forholdsvis ungt, friskt og oppegående menneske. Tenker med
skrekk på hvordan et gammelt menneske som min mor, uten peiling på hvordan man
bruker en mobiltelefon, ville taklet dette, uten mat og drikke. Dårlig, sannsynligvis, svært dårlig.
Ja takk til sykehus i både Alta og Hammerfest! Eller hva sier dere?
Marie,godt skrevet og beskrevet. Man må være frisk for å være syk i Finnmark og stå opp hver morgen med en appelsin i den ene handa og en skje med tran i den andre.
SvarSlettHuff, æ måtte bare le, i elendigheita. Kjenner desverre litt for godt til slikt
SvarSlettJeg ramla å knuste yttersia av kneet, sprekk oppover i lårbeinet rev av leddbånd å skadet begge korsbånda 15/3-17, da var sennalandet å alle veier stengt å flyplassen i Hammerfest stengt, 16/3-17 ble jeg flydd til kirkenes hvor dem ikke kunne gjøre noe så 17/3 blei jeg flydd til Hammerfest å fikk hjelp på mårran 18/3, altså 2,5 døgn i ett smertehelvette det ikke finnes ord for.... Sporte om ikke dem likegodt kunne fly meg til unn først som sist, nei det kan vi ikke før du har vært innom Hammerfest fikk jeg til svar....
SvarSlettDet e faen meg ikke riktig klokt! Skulle tro vi bodde langt inni jungelen og ikke i verdens rikeste land! Stakkars deg. Håper det gikk bra med skaden og at du er blitt frisk.
SlettBrakk håndleddet kl 08 om mårran.kl 13 fikk æ først komme inn hos legen.så i drosje 7 mil.først ved midnatt fikk æ gips.og kl 0300 var æ hjemme igjen. Med 2 smertestillende tab i lomma.så tro meg ikke bare i kau2 sånn skjer
SvarSlettNei, jeg tror egentlig at mitt tilfelle er en solskinnshistorie i forhold til de fleste andre lignende tilfeller. Var de så travel på sykehuset der at de ikke hadde tid å gipse deg før midnatt, så betyr det kanskje at de ikke har kapasitet nok? I såfall er det nok en grunn for å bygge flere sykehus i fylket.
SlettTakk for din historie Marie, jeg har delt den :) I fjor sommer måtte jeg på legevakten med min datter i Kalajoki, en bitteliten by i nord-Finland med ca 12.500 innb i hele kommunen. Jeg fryktet brudd i foten hennes for jeg (som mamma i Finnmark) vet at dette vil medføre en HEL OG LAAANG dag i smerter for mitt barn (slik mitt andre barn måtte gjennom da han brakk armen i Alta). Da vi kom inn på legevakten i Kalajoki ventet vi 20 min,før vi kom inn til en lege som undersøkte foten til min datter, så fulgte legen oss inn til røntgen, etter røntgen ventet vi mens legen vurderte bildene. Vi ble deretter tatt inn til en sykepleier-så kom legen dit inn og forklarte resultatene av røntgen bildene: det var brist (ikke brudd), legen forklarte og viste oss - og vi fikk svar på våre spørsmål og informasjon om hva vi skal gjøre videre. En sykepleier satte deretter på støttebandasje og instruerte meg hvordan sette denne på. Jeg fikk med meg smertestillende og ekstra støttebandasje,som jeg betalte noen kroner for,resten var gratis. Etter maks 1 1/2 t var vi på vei tilbake til campingplassen trygge og så godt ivaretatt, så jeg nesten ikke klarte å ta inn over meg hva vi nettopp hadde vært med på :-o At det er mulig som sykehuspasient å oppleve dette :-o Lille Kalajoki har røntgen apparat og gav oss en ivatetagende opplevelse som jeg som Finnmarking ikke ante var mulig :-D Men mulig er det, iallefall i denne bittelille byen i Nord-Finland <3 Så fantastisk det hadde vært om folk i Finnmark kunne blitt ivaretatt liknende dette i framtiden <3
SvarSlettJa er det ikke snodig, selv den minste lille kommune i Finland kan ha dette tilbudet, i tillegg til velholdte skoler og svømmebasseng. Uten oljemilliarder. Noe er helt på trynet her i landet.
SlettHei Marie! Denne vil vi gjerne publisere på altaposten.no. Send meg en mail - tom@altaposten.no - om det kan være aktuelt :)
SvarSlettMvh Tom S
Husk nå at vi har likt helsetilbud for alle i Norge, for det har politikerne vedtatt. Det vil si at hvis de 500 000 som bor i Oslo i snitt bruker 25 minutter på å reise til sykehuset så skal de 50 000 (tok et rundt tall, lettere å regne i hodet) som bor i Finnmark i snitt bruke 250 minutter på å reise til sykehuset. Da blir det like lang total reisetid. Det er det de kaller likt helsetilbud, de som sitter i Oslo og klør seg både her og der.
SvarSlett