Rødhud!

Søndagsmorgen klokken åtte skulle min native-finske venninne komme og hente meg i pick-up’en sin for å dra til Not Your Mascot marsjen, midt i byen Minneapolis, som vi skulle delta i. Det var en marsj som skulle gå i noen kilometer og ende på ei slette utenfor fotballstadion. Selvsagt skulle det bli kluss med sommertid-vintertid overgangen, men mest fordi iPhonen selv regulerte tiden, så i stedet for å være klar klokken åtte, sto jeg opp klokken åtte. Jeg føk ut av sengen, slukte frokosten mens jeg hele tiden speidet etter henne. Klokken ti over åtte var jeg klar, men får melding fra henne at hun er forsinket, hun står i kø på frokostkafeen sin. Jeg setter meg på trappa i solskinnet og venter. Etter ei stund hører jeg brølet fra den lille trucken hennes før jeg ser den. Hun runder svingen uten å bremse ned, tuter allerede nederst i gaten og stopper så løvet flagrer til alle kanter. Jeg slenger meg inn og får en kaffekopp stukket i neven. -Hold denne! Så brøler vi videre til protestmarsjen.

Vi slenger oss med i marsjen den siste kilometeren. Etter å ha oppholdt meg mest uptown uten å se en eneste native, knapt et farget menneske, befant jeg meg plutselig blant de gyllenbrune og svarthårede. Jeg studerer alle flettene foran meg i marsjen og lurer på hvor indianeren egentlig holder til hen her i byen. De er jo usynlige. Jeg føler meg liten og spe blant dem. Kvinnene er ikke så høye, men de ruver. Mange av de indianske mennene er høyere enn en gjennomsnittlig nordmann, og breiere, alle veier. De må ha hatt gode levevilkår her i området i si tid siden de er blitt så kraftige. I trengselen blir jeg uforvarende dyttet inn i brystkassa på en gammel native og oppdager at de står stødig også. I samme farta lurer jeg på hvordan det var for de hvite å krige mot disse kjempene og kjenner at jeg blir uvel med tanke på hva som har foregått på denne marka. Like borti her, 2. juledag i 1862 ble 38 indianere henrettet ved henging, etter det såkalte Sioux-opprøret, under Lincolns styre. Det var oldefedrene til noen av de eldste her. Nå går de altså i protestmarsj mot diskriminering og en populær fotballklubbs nedlatende navn og logo, The Redskins, for å få de til å skifte navn. Noe klubben nekter. Navnet stammer fra 1933 og klubbens leder, Mr Snyder hevder at de hedrer indianerne med det navnet og ikke motsatt. Vel, indianerne føler seg ikke hedret, men hånet. Liket til en av Sioux-opprørerne ble utstilt i nabobyen St Paul og det sies at hud, "redskin," fra de hengte indianerne ble solgt etterpå på markedet borti sneia her.

Vel framme på sletta et stykke utenfor fotballstadion hvor hjemmelaget The Vikings og bortelaget The Redskins spiller kamp for ca 60 000 tilskuere i samme øyeblikk, samler natives og deres venner seg til å vise sin forakt for arrogansen til klubben. Min venninne brøyter seg fram til en oversiktlig plass langs et gjerde, ment for vakter og pressen, løfter opp politisperringsbåndet og vinker meg med seg. Jeg går nølende etter og venter når som helst å få en behansket politihånd i nakken, men ingenting skjer. Vi har god oversikt over området og jeg anslår at det må være mellom tre og firetusen mennesker der. En påskeaften på Bakteharji ganger fem, minst. Profilerte aktivister, politikere, sportsstjerner, journalister og andre kjendiser taler etter tur og viser sin avsky for Redskins-navnet og logoen. «We are not your mascot, we are humans. Change the name. Now!” En svart mann på 82 år på talerstolen visker elegant ut skillet mellom svart og indianer ved å påstå at ingen kan komme å si at ikke han er Blackfoot, han trenger bare ta av seg skoene! Så drar han fram slaveriet og diskrimineringa av de svarte, at afroamerikanerne står last og brast med indianerne og de undertrykte, og at ved å stå sammen er de hvite snart i mindretall i USA.

Det begynner å kjennes på kroppen at USA har en del alvorlige problemer å rydde opp i. Det går et gys gjennom meg. Jeg står på blodig mark. De hvites ugjerninger i Amerika ligger fremdeles som en dyster skygge over urbefolkningen og afrikanerne. Det er aldeles ikke glemt. Denne mannen begrunnet vennskapet mellom svart og indianer om at det var til indianerne mange svarte slaver rømte for å berge seg. De fikk hjelp, og noen ble værende og blandet seg med urbefolkningen. Dette visste jeg ikke, men det kan jo forklare en god del. Han avslutter med å si at det nytter å protestere. Han for sin del har avansert fra å være «Nigger» til «Boy» til å være «Mister» og påpeker at det finnes ennå et avansement for svarte, nemlig Mr President. Og ønsker indianerne velkommen etter. Ja, når får man en native president i USA? Det tror jeg er veldig lenge til…

Mens jeg står der midt i flokken av mennesker av alle fargenyanser, slår det meg hvor tafatte vi samer er når det kommer til å si sin mening og stå opp for rettferdigheten. Vi er nok mer undertrykt enn vi innrømmer, skjuler vår maktesløshet bak en innbilt politisk posisjon og fester vår lit til en såkalt dannet dialog med myndighetene, en dialog som er mange ganger kun en monolog. Da jeg senere spør min venninne om hvorfor hun gikk gjennom politisperringene, svarer hun kort: «Var det en politisperring? Well, det er mitt land.»

Det hører med til historien at The Redskin hadde en dårlig dag. Først kolliderte bussen deres på turen til stadion, så lider de et sviende nederlag mot The Vikings.

Protestmarsjen Not Your Mascot 2.november 2014.

 Omtrent 5000 mennesker var samlet for å protestere mot Redskin-navnet og logoen.

Ca 55-60 000 mennesker var inne på stadion for å se kampen mellom Redskins og Vikings.

En liten Azteker-danser

 De Nord-Amerikanske indianerne får hjelp og støtte av sine brødre i sør, Aztekerne.

Alle foto: Marie Kvernmo