Del 2 av romanen Møtet

Fra internett

Del 2 av føljetongen om Miriam. (Mer bakgrunnsinfo om romanen finner du her)

Glatt og tilsynelatende uten anger hadde han innrømmet utroskapen, bedt om unnskyldning og lovet å aldri gjøre det mer. Etter at det første sjokket la seg, hadde hun overrasket seg selv med å lekse opp for ham. At hun hadde ofret sin karriere for ham og barna. Vært trofast kjæreste, oppofrende kone, mor, husholderske, syerske, kokk og kamerat og alltid latt ham, barna og hjemmet deres være førsteprioritet. Hun krevde at han måtte stå løpet ut og oppfylle det han hadde lovet henne på kirkegulvet og alt han hadde lagt opp til med hus og familie, at hun gikk med på å gi ham en sjanse til, mot at han lovte å anstrenge seg for å være en utmerket ektemann og far, forsørger og familiemann. Og hvis han ikke holdt løftet – eller var utro igjen – ville hun fortelle ungene og foreldrene hans og hele verden hvilken dritt han var!   

      Den trusselen var mislykket. Hun husket hvor overlegent og iskaldt han opplyste henne om at hun kunne flytte ut når som helst dersom hun ikke var fornøyd med ham. Han kom ikke til å rikke på seg. Huset var hans farsarv, så det fikk hun aldri kloa i. Og den lille servitørjobben hennes ga ikke nok avkastning til at hun kunne leie eget hus til seg og barna. Tenåringene kom neppe til å rikke på seg de heller, for de hadde søskenbarn og venner i nabolaget og var svært fornøyd med de fasilitetene huset bød på. Og reindriftsfamilien hans var avhengig av ham. Så det var best at hun holdt kjeft. Men hvis hun ville flytte alene på hybel, skulle ikke han hindre henne.

      Det var da først hun skjønte hvor landet lå, og alltid hadde ligget. Det var enten å finne seg i hans spilleregler, eller flytte ut. Hun hadde vært dum og godtroende helt fra begynnelsen av, og nå fikk hun svi for det. Tanken på at hun skulle ende på bar bakke uten å oppnå noe annet enn at Ánden, Risten og hun selv ble skadelidende, fikk henne til å bli. Og tie. Og late som. Til ungene ble voksne og selvstendige, i det minste. Hun hadde tapt. Men ansvaret for, og hensynet til ungene holdt henne oppreist. Bare av og til falt hun ned i bunnen av den svarte brønnen. Da klamret hun seg til dagligtralten og rutinene. Ikke tenk, ikke føl. Gjør det du skal. På det viset hadde hun klart å fortsette noe som lignet på et samliv.  

      Utroskapen hans med den sexy, 25-årige blondina var et sviende nederlag på mange vis. Selv kunne hun sikkert anstrengt seg mer for å være attraktiv, men det hadde blitt liten og ingen tid til slike prioriteringer. De siste årene etter at han ble politiker på heltid og hadde mange reisedager, hadde det bare vært servitørjobben, unger og hjem for henne. Og noen helger i året med koret. Ingen hadde vel noensinne sett en arbeidshest i miniskjørt.

      Hun hadde gitt bort sin ungdom, skjønnhet og lojalitet til en beregnende drittsekk. Da hun kom til Guovdageaidnu var hun ei pen jente. Lita, men veldreid, med skarpt blå øyne og lysebrunt hår til midjen. Nå var øynene falmet, og det skulderlange håret daglig samlet i en kjedelig og praktisk hestehale. Hun sukket. Heldigvis var hun fremdeles slank og nett. Det var det eneste hun kunne skryte av. Nei forresten, hun hadde en god sangstemme. Det var derfor hun var solist. Stemmen var årsaken til at hun satt her i denne bilen. Stemmen var billetten til friheten i et par uker.

      Sangen hadde alltid vært hennes venn. Som småjente drømte hun om å bli en verdensstjerne, og gikk hjemme i skogen i Dalen og sang for småfuglene. Eller for måker og tjeld nede i fjæra hos farmora. Sangstemmen hadde hun arvet etter sin far. Han hadde spilt i et lokalt band, sa de. Farmora hadde i smug lært henne flere joiker, men det var først som voksen at hun hadde turt å joike så andre hørte på.

      Koret hadde hun prioritert fordi det ga henne mye glede og energi. Nå kriblet det i magen når hun tenkte på å bare konsentrere seg om musikk i flere uker. Det kom til å bli stort. Men sviket fra ektemannen og bekymringen for ungene la en demper på gleden, kjente hun.

      Hvordan ville det gå der hjemme, tro? Ville ungene få mat og rene klær? Og hva med skolestarten, ville de komme seg opp om morgenen i rett tid? Hun fikk håpe at det gikk bra. De kunne skjære seg brødskive selv hvis det knep om. Men Ánden pleide å bli temmelig grinete om han gikk sulten. Og Risten kunne lett terge opp broren hvis hun ville. Faren var ikke verdens tålmodigste menneske, og det var mange ganger hun hadde måttet rydde opp i flokene mellom faren og ungene. Sønnen hadde – til farens store ergrelse – en egen evne til å treffe blink med sine kommentarer, og dattera var ekspert i å sjarmere seg unna plikter og ansvar. Hun sukket igjen. Jaja, det fikk gå som det går. Mesteparten av tiden var de jo gode, fine og fredelige unger. Det kunne vært verre. De var jo tross alt tenåringer. Hun elsket ungene sine inn til margen, men følte seg ikke prektigere enn at det kom til å bli godt med en pause fra dem. Og fra den egoistiske ektemannen og dagligtralten. Hun måtte bare huske å ringe til dem i kveld og minne dem på om å ta brød ut av frysen til frokosten og tine fisk til katta.    

     

Miriam ble revet ut av tankene sine da Karen Inga bremset ned for den norsk-finske tollstasjonen.

       – Dere har vel ingenting å fortolle, spurte hun og kikket raskt bortpå Sunna.

      Sunna ristet på hodet. – Tullhøne, røyk og alkohol er jo mye billigere i Sverige!

      – Greit, jeg spurte bare for ordens skyld, svarte hun før hun valgte filen for tollfri passasje, kjørte forbi det grønne lyset og fortsatte inn i Finland.

      Miriam kikket tankefullt på rødtoppen Sunna, og håpet at hun ville glemme drikkinga for ei stund. Hun likte korvenninna veldig godt, men ble lei av henne når hun drakk for mye. Da kunne hun bli forgjort til en kranglevoren intrigemaker. Det hadde Miriam erfart da hun var gjest i hotellpuben. Men Sunna kunne også være ustyrtelig morsom, og var noen ganger litt av en menneskekjenner. Hun hadde ikke hatt det så lett i livet. Hun elsket menn, men fant alltid feil på dem etter noen dager og kastet dem ut. Hun hadde ei voksen datter som hun fikk veldig ung. Til hennes store sorg hadde dattera flyttet sørover og tatt avstand fra alt samiske, inkludert mora. Miriam så at Sunna var ensom til tider. Derfor tålte hun mer fra henne enn fra andre, selv om det kokte over for henne noen ganger når hun hadde sine fyllekuler. Heldigvis skjedde det ikke så ofte når hun var med koret. Miriam mistenkte at koret var Sunnas eneste faste holdepunkt. Hun var et flittig og oppofrende kormedlem. At hun var litt lurvete i kantene av og til, fikk man tåle.

      – Når regner vi med å være i Giron, spurte Miriam.

      – Det går vel en fire-fem timer dit, med tisse- og røykepauser, svarte Karen Inga.

      – Jeg synes vi skal synge og joike litt. Sunna dro opp sangpermen fra veska. – Vi har jo andre ting vi skal øve på også, ikke bare kantaten. Vi har jo vårt eget program i tillegg.

      – God idé, men vi er jo alle tre alter, så det blir jo litt kjedelig, blir det ikke? Jeg kan godt være sopran for anledningen, foreslo Miriam og fisket opp sin egen perm fra sekken. 

      – Er ikke du egentlig sopran? spurte Sunna. – Jeg synes å huske det fra tidligere år.

      – Jo, jeg er vel det, men da det ble mangel på alter flyttet jeg over. Det går helt fint, jeg behersker sopranen nesten like godt.

      – Det er det ingen tvil om, sa Karen Inga. – Du er en av våre beste, og jeg er så glad at du likevel bestemte deg for å bli med. Vi blir så få denne gangen.

      – Takk. Ja, jeg var i tvil helt til i morges. Men da jeg våknet og armen var like vond som i går, bestemte jeg meg for å dra.

      Det siste var ikke helt sant. Det var da hun oppdaget at ektemannen atter en gang hadde planlagt fisketur med en kompis bak hennes rygg, at hun fikk nok. I sinne pakket hun kofferten, kysset ungene farvel der de ennå lå under dyna og sov som bare tenåringer kan, og fortet seg ut døra. Litt for fort, tenkte hun nå. Hun prøvde å ignorere den ulmende følelsen av at denne flukten kunne gjøre ubotelig skade på det allerede skrøpelige ekteskapet og familielivet hennes. Det var i alle fall for sent å angre nå. Og hva om hun snudde og reiste hjem igjen? Til hva? Gubben kom til å dra på den egotrippturen, og hun sto igjen med husarbeidet og ungene som vanlig. I tillegg til at hun hadde måttet tilrettelegge for snekkeren som skulle komme senere samme dag. Altså nok en sommerdag i pliktenes favør. Nei, det maktet hun ikke. Nå fikk han ta over. Det måtte han klare, tenkte hun trassig og ristet av seg tvilen. Hun åpnet sangpermen. – Skal vi ta det fra begynnelsen?