Del 3 av romanen Møtet

Foto fra internett

Del 3 i smakebitføljetongen fra romanen "Møtet". Første og andre del finner du i bloggmenyen til høyre. 

Karen Inga svingte inn på bensinstasjonen på den finske siden av Gárasavvon. Stivbent steg de ut av bilen og tok peiling på inngangen. De hadde ikke gått mange meter før de var omsvermet av viddas forbannelse.

      – Fy flate, det er ingen plasser det er så forbannet mange insekter som her på en varm, vindstille sommerdag! Miriam viftet med hendene over hodet. De skyndte seg over parkeringsplassen og opp på den slitte tømmertrammen. Hun dyttet de andre foran seg inn døra. – Raska på, her tar det ikke mange sekundene før man er blodfattig!

      – Hi hi, det er så morsomt med Finland. De har alltid kafé på bensinstasjonene. Gjør det noe om jeg tar en øl? Sunna tok raskt peiling på disken,

      – Eh...neida, det går nok bra, sa Karen Inga litt nølende. – Men vi kan ikke sitte her altfor lenge, vi har et fly vi skal rekke.

      – Jeg kan godt kjøre etterpå, om du er sliten, sa Miriam.

      De bestilte og betalte ved disken og slo seg ned ved et av de grovteljede tømmerbordene. Kaffe og «pulla», en slags diger sukkerstrødd smultring, var for Miriam en selvfølgelighet på finske kafeer. Kanskje like selvfølgelig som ølet var for Sunna, tenkte hun surt og slengte seg ned på stolen. Så sukket hun oppgitt. Nå måtte hun ta seg sammen og ikke la det dårlige humøret ødelegge turen for dem alle.

      Sunna så på henne med et skarpt, brunt blikk. – Nå må du slutte å bekymre deg, du blir bare utslitt av det. Det kommer til å gå bra. Slapp av og ta deg en øl, du også! Finsk øl er godt, sa hun med dyp og rusten stemme, satte seg godt til rette og tok seg en lang slurk.

      – Det er helt greit for meg, kom det kjapt fra Karen Inga. – Jeg kjører. Dere kan kjøre på hjemturen! Hun så at Miriam muligens trengte å løse opp litt fra plikter og ansvar.

      En kald øl hørtes unektelig deilig ut i sommervarmen, måtte Miriam innrømme. Hun skottet mot disken. I et øyeblikk var hun i tvil om hun skulle la seg overtale til en øl, eller kjøre den siste strekningen til flyplassen som hun hadde foreslått. Hun kikket usikkert på Karen Inga over bordet.

      – Det er ikke noe big deal, Miriam, sa Karen Inga mildt. – Har du lyst på en øl, så tar du en øl, smilte hun og kastet kort med hodet i retning av disken. – Jeg kjører, har jeg sagt.

      Miriam reiste seg nølende og gikk mot disken. Dette pleide hun aldri å gjøre. Hun var vanligvis alltid den som var i kjørbar stand, tok ansvar og så til at alt gikk som det skulle, var den som sto på innsiden av disken og hadde kontrollen. Hun var en kontrollfreak. Det hadde han sagt til henne flere ganger. Hun bestilte ølet og gikk tilbake til bordet.

      – Kan det virkelig stemme at vi er bare ti påmeldte denne gangen? Sunna blafret med reisepapirene utover kafébordet. – Tre sopraner, tre alter, to tenorer og to basser, det var jammen ikke rare koret. Ja, og dirigenten og musikeren da. Merkelig at de andre ikke prioriterer en sånn viktig tur. Hvordan skal vi klare oss? undret hun med ei bekymret rynke mellom de påtegnede øyenbrynene. Hun var kommet halvveis ned i ølen allerede da Miriam satte seg.

      – Det er kanskje ikke så rart at folk prioriterer annerledes i denne tiden. Det er midt i multebærsesongen og snart er det skolestart igjen. Hvem er det som er med, bortsett fra oss, spurte Karen Inga med et raskt blikk på papirene. – Jeg har ikke lest de siste oppdateringene.

      – Sopranene er Ella, Ingrid og Dina, altene er oss. Tenorene er Ivvár og Johan. Og bassene er Niillas og Ándaras, la hun til litt betenkt.

      – Ups, datt det ut av Karen Inga. – Jeg mener, det er ikke de eh… stødigste bassene vi har, men det går sikkert bra, tok hun seg inn igjen etter forsnakkelsen. – I det miste er vi jevnt fordelt på stemmene, skyndte hun seg å si.

      – Jeg skjønner hva du mener, humret Sunna. – Mellom oss sagt, det kommer til å bli spennende på den gærne måten.

      – Jaja, Niillas er i hvert fall en god joiker, og det trenger vi, sa Miriam.   

      – Det er du også, Miriam, repliserte Karen Inga. – Du er en av de få som behersker både sang- og joikekunsten. Og som sagt, jeg er veldig glad du ble med, smilte hun til henne.

      – Tusen takk, smilte Miriam tilbake. – Jeg skal gjøre mitt beste.

       Gode Karen Inga. Hun var alltid så positiv og raus med komplimentene og fikk alle til å føle seg vel. Hun hadde tatt godt vare på henne da hun flyttet over til altstemmen. Stått ved siden av under øvelsene og sunget med stødig og presis stemme til hun kom inn i det. Karen Inga hadde sin musikalske bakgrunn i ungdomskorpset. Hun sang sjelden feil. Miriam kunne ikke lese noter noe særlig, men hadde et utmerket gehør. Hørte hun strofen én gang, så husket hun den. Og hun sang alltid rent. Når det kom til tradisjonell joik, var det Miriam som hadde lært opp Karen Inga. Sammen hadde de to etter hvert blitt de ledende altstemmene som koret og dirigenten kunne føle seg trygge på. Karen Inga var ordensmenneske, tok ansvar og var den som kunne holde styr på Sunna de gangene hun var vrang.

      – Jeg tror vi må kjøre videre snart, sa Karen Inga og gløttet på telefonen. – Flyet vårt går om fire timer og det er bra å ha litt god tid. En vet jo aldri hva som skjer etter veiene. Det er godt og vel to timer kjøring igjen før vi er i Giron.

      – Hmmm, jeg tror dette er første gangen siden russetiden at jeg belmer øl før klokka tolv på formiddagen, på en helt vanlig torsdag, smilte Miriam skjevt og fisket en druknet knott opp av ølglasset med langfingeren.

      – På tide! knegget Sunna og applauderte. Så stirret hun på Miriam med alvor i blikket. – Nå skal du legge igjen alle sorger og bekymringer her i Gárasavvon. Du kan plukke dem opp på hjemveien hvis du føler behov for det. Slakk tøylene nå, og lev livet ditt som du selv vil i disse ukene. Du får ikke bedre anledning. Skål! Hun hevet det halvtomme glasset mot Miriam og ventet.

      Miriam nølte og kikket på henne med et hevet øyenbryn. Hun likte ikke antydningen fra Sunna om at alkohol liksom var løsningen og det eneste saliggjørende.

      Sunna stønnet og senket glasset. – Hallo, det er ikke ølet som er viktig her, men at du gjør noe utenom det vanlige. Ølet er middelet, ikke målet, la hun til, fornøyd over sitt eget vidd. – Såh! Hun hevet glasset igjen.

      Miriam visste ikke om hun skulle gå god for den mentaliteten. Men bortsett fra den, var det jo mye sant i det hun sa. Hun får ikke en bedre anledning. Og ikke ønsket hun å lage et stort nummer av det. Hun leverte et smil og hevet glasset.

      – Det var bedre, kvitret Sunna. – Og Stockholm, watch out, for her kommer Miriam, ei frustrert frue fra den samiske overklassen for å joike dere inn i den syvende himmel! Hun klinket sitt eget glass inn i Miriams så det skvulpet over.

     

      – Jeg kjenner ingen andre enn samer som gidder å kjøre gjennom tre land for å komme til en flyplass, utbrøt Sunna da kjørte ut på brua over grenseelva mellom Finland og Sverige. – Men sånn er det å bo i gokk. Og flybillettene fra Giron var visst det rimeligste alternativet som både koret og festivalen kunne klare av med.

      – Heldigvis trenger man ikke å bli fortollet her i Gárasavvon lenger, etter at landene ble med i EU, sa Miriam. – Synes jeg ser tollerne grave i koffertene våre og lage alt i uorden. Krølle til koftene og rote til sjalene.

      – Det må ha vært plagsomt for de samene som bodde på hver sin side av elva å bli fortollet hver gang de skulle hjem, sa Karen Inga lattermildt.

      – Hæ, hva mener du med hjem? Man kan da ikke bo på begge sider av elva. Enten bor man her eller så bor man der, sa Sunna og pekte med tomlene i hver retning.

      – Joda, det går an, sa Karen Inga. – Jeg kjenner ei dame herfra som hadde foreldre og sønn på finsk side og selv bodde hun på svensk side hos mannen sin. Så hver gang hun skulle besøke foreldrene sine, måtte hun gjennom tollen. Og hver gang sønnen som hadde flyttet til besteforeldrene skulle hjem til mora si, måtte han gjennom tollen. Så de hadde hjem på begge sider av elva.

      – Å herremin, man kan jo bli schizofren av mindre, sukket Sunna med en oppgitt latter. – Sånn er det å være sápmelaš. Alltid et fremmedelement hvor enn du går, selv på eget land. De snakker vel både svensk og finsk da, i tillegg til samisk?

      – Jepp, det gjør de. Her i grenseområdet må de kunne det, sa Karen Inga.

      – Det stemmer det, bekreftet Miriam. – Mennene på denne bensinstasjonen prater fire språk. Hun pekte ut vinduet. – Samisk, svensk, finsk og norsk. Ja, også engelsk da selvfølgelig, la hun til. – Vi stopper alltid her og kjøper billigere bensin når vi er på tur i omegnen. De er forresten ganske kjekke!

      De kom til enden av 50-sonen, og snart lå veien åpen og fri foran dem.

      – Nu, jævlar blir det raka vegen, sa Karen Inga på svorsk, satte på solbrillene og gasset på bortover den svenske landeveien. De andre to lot seg villig rive med, lettere beruset av det finske ølet. Sunna skrudde opp radioen. Svensk popmusikk strømmet ut av høyttalerne. Miriam og Sunna gaulet med på de sangene de kunne, og hadde det riktig festlig mens bilen spiste opp mil etter mil. Veistrekningen ble etter hvert i elendig stand, og telehivene sendte dem nesten i taket flere ganger.

      Etter en ekstra stor dump merket Miriam at puppene falt et hakk ned. Hun bøyde seg fram og prøvde å feste bh-hektene sammen igjen, men lyktes ikke. – Herregud Karen Inga, som du kjører, skjente hun leende. – Sunna, hjelp meg litt her, ba hun, løsnet seg fra bilbeltet, vendte ryggen mot Sunna og brettet opp T-skjorta.

      Sunna vred seg bakover og fiklet utålmodig med hektene. – Den er ødelagt, ropte hun gjennom musikken. – Bare å kaste!

      – Okay, ropte Miriam tilbake. Hun viklet seg ut av bh-en uten å ta av seg T-skjorta, rullet ned vinduet og slapp den ut. De fulgte den i bakruta der den flakset gjennom luften som ei skadeskutt kråke, før den hektet seg på et buskas i veikanten og ble hengende og dingle.  

      – Det er det morsomste jeg har sett på lenge! skrattet Miriam. – Til helsike med den gamle lørva! Hun stengte vinduet og klikket på seg sikkerhetsbeltet igjen. 

      – Jeg er stolt av deg, ropte Sunna. – Nå er du fri!

      – Ja, det er jeg og nå er det din tur, utfordret Miriam, bøyde seg fram og dro frekt i Sunnas bh-stropp som stakk fram under singleten. Hun slapp den med et smell.

      – Au! Ikke tale om! Jeg er en DD og dessuten er den helt ny! protesterte hun og smekket Miriam leende på fingrene. – Og i motsetning til deg, er jeg veldig nøye på undertøyet. Vi skal jo tross alt til Stockholm, og man kan jo aldri vite! gliste hun bredt, helt bak til visdomstennene.

      – Pøh! Bare skryt på deg. Du komme til å ende opp bak ryggen til Karen Inga som vanlig. Hvis du i det hele tatt legger deg og ikke joiker hele natta, la hun til.

      Karen Inga bak rattet kunne ikke annet enn å le av de to korvenninnene. – Dere er crazy! Dette lover godt, skrattet hun og dempet musikken. – Dere kommer til å male Stockholm rød. Men nå tror jeg dere må roe dere litt ned så jeg får konsentrere meg om kjøringen. Det pleier å være rein her i området, sa hun og tok et overblikk på begge sidene av veien. – Og jeg vil nødig ha en rein i grillen.

      – Neinei, det vil jo være feil grill, sa Miriam tørt og fniste over sin egen vittighet.

      – Stakkars rein her i Sverige som må være på innlandet nå, sa Karen Inga alvorlig. – Vår rein på norsk side slipper unna insektene ved å trekke til kysten om sommeren. Det har jo reinen gjort i all sin tid. Myndighetene tenkte ikke mye på dyrenes velferd da de stengte landegrensene for reinflytting.

      – Nei, når har det blitt tatt hensyn til samer og rein, spurte Miriam ettertenksomt.

      – Jeg har hørt at reinen trekker opp mot høyfjellet og breene på denne tiden av året, sa Sunna, – Men det finnes kanskje noen etternølere her og der. På veien, mener jeg. Men altså, nå må jeg tisse. 

      – Seriøst, spurte Karen Inga og sperret opp øynene. – Det er ingen kvinner som går frivillig ut på do i denne insektsvermen.

      – Men jeg må! pep Sunna og knep knærne demonstrativt sammen.

      – Tror ikke øl var en så god idè likevel, kom det anklagende fra Miriam i baksetet. Hun kjente selv at det begynte å bli ubehagelig fullt.

      Karen Inga stoppet på nærmeste avkjørsel og slapp venninnene ut. De sprang mot første og beste buskas, og huket seg ned mens de peivet og viftet bort insektene med én arm. De forbannet insekthelvetet på både norsk og samisk mens de trykket på det beste de kunne. Snart kom de løpende mot bilen igjen i fullt firsprang. De røsket opp bildørene, slengte seg inn og skyndte seg å smekke igjen før svermen nådde dem.

      – Fy faen, det der gjør jeg aldri igjen! Jeg har sikkert rompa full av stikk og bitt! Så ille har det aldri vært! ropte Sunna andpusten og rufset mygg og knott ut av håret med begge hendene.

      – Enig, det var en jævlig dårlig idé, istemte Miriam pesende og børstet febrilsk vekk fastsugde mygg fra de bare armene. – Ingen øldrikking i Gárasavvon mellom St.Hans og første frostnatt heretter! I hvert fall ikke på en vindstille dag. Skal si de var aktive allerede nå. Hvordan vil det ikke bli til kvelds, undret Miriam sjokkert og ristet i T-skjorta. – Takk og pris at vi reiser sørover.

      – Hysj, nå kommer nyhetene! avbrøt Karen Inga og skrudde opp lyden. De lyttet i taushet til den svenske nyhetsoppleseren. Han begynte sendingen med å fortelle om USAs president Bush som kritiserte Kina for deres brudd på menneskerettighetene, dagen før han skulle være med på åpningen av sommer-OL i Beijing. Videre om opptrappingen i konflikten mellom Georgia og utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Det var brutt ut kamphandlinger, og Georgia hadde rykket nærmere den Sør-Ossetiske grensa med sine styrker. Flere mennesker var drepte. Russland hadde tatt parti med Sør-Ossetia og forberedte seg til å sende sine fredsbevarende styrker til området.

      – Herregud, det er jo snart full krig der nede, utbrøt Sunna forferdet. – Er ikke et av korene vi skal synge sammen med fra Georgia, eller husker jeg feil?

      – Nei, du husker riktig, bekreftet Miriam. – Men jeg kan ikke tenke meg at de kommer nå som situasjonen er så spent.

      – Håper det roer seg, sa Karen Inga bekymret og dempet radioen igjen.

     

De ble sittende i sine egne tanker og kjørte videre i taushet. Miriam hadde ikke hatt tid til å sette seg inn i hva dette kor-oppdraget gikk ut på, verken innholdet eller logistikken. Hun lette fram reisepapirene igjen. Hun måtte få kontroll på dette. Kormedlemmene skulle møtes på Giron flyplass og reise i samlet tropp til Stockholm. De som hadde meldt seg på turen var fra alle kanter av Sápmi. Dina og Niillas var fra finsk side, Ella, Ingrid og Johan fra svensk side, Ivvár og Ándaras pluss dem tre var fra norsk side. Det vil si at språket de hadde til felles, var samisk. Hun klødde seg i pannen. Det pleide likevel ikke å by på problemer i koret deres fordi det var alltid noen som oversatte til de som ikke forsto. Det var helt vanlig å høre lavmælt mumling mellom kormedlemmer når instruksjon og informasjon gikk på andre språk enn samisk. Dessuten snakket de sånn noenlunde bra engelsk, alle sammen.

      Det som bekymret Miriam mer, var at de hadde hatt så liten tid å øve sammen. Da de bodde så spredt, var det både tidkrevende og dyrt å treffes for å ha øvelser. Det resulterte i at medlemmene var nødt til å øve på egen hånd hjemme hos seg selv. Siden det bare var et fåtall som kunne lese noter, kunne det bli litt hipp som happ etter hukommelsen og ende opp med flere solister enn korister. De trengte så avgjort tid til å øve litt alene på forhånd før de skulle samarbeide med noen av de andre artistene.

      Hun studerte infoen om festivalen litt nøyere. Det var et 17 dagers langt fredsarrangement i den svenske hovedstaden. På kjøreplanen sto det at de skulle ha egne konserter her og der, men også konserter sammen med de andre korene. I tillegg skulle alle være med på å synge en fredskantate som hadde premiere i Stadshuset om godt og vel to uker. Det kom til å bli travelt. Øvelser fra klokka ti hver eneste morgen til seks om kvelden, foruten de kveldene de hadde konserter. Og bare én fridag på tre uker! Hun gispet. Det kom sannelig ikke til å bli noen ferie, men knallhardt arbeid fra morgen til kveld. Men det skulle hun nok klare. Hun var ikke arbeidssky. Og sang var mye artigere enn firtomsspiker og seig blåmaling med mygg i.

      De skulle bo sammen med de andre utenlandske artistene. Det så hun fram til. Å møte andre folk og kulturer var spennende. Bare det nå ikke ble for travelt til at de kunne møtes utenom øvelsene. Heldigvis skulle de spise både frokost og lunsj sammen, så da fikk de vel tid å prate. Hun gledet seg også til å møte de andre kormedlemmene igjen. Spesielt gledet hun seg til å møte Ella. De hadde blitt nære venninner etter årene i koret og hadde det alltid gøy i lag. Smilende brettet hun papirene sammen og la de tilbake i sekken.

Fortsettelse neste torsdag...

Del 2 av romanen Møtet

Fra internett

Del 2 av føljetongen om Miriam. (Mer bakgrunnsinfo om romanen finner du her)

Glatt og tilsynelatende uten anger hadde han innrømmet utroskapen, bedt om unnskyldning og lovet å aldri gjøre det mer. Etter at det første sjokket la seg, hadde hun overrasket seg selv med å lekse opp for ham. At hun hadde ofret sin karriere for ham og barna. Vært trofast kjæreste, oppofrende kone, mor, husholderske, syerske, kokk og kamerat og alltid latt ham, barna og hjemmet deres være førsteprioritet. Hun krevde at han måtte stå løpet ut og oppfylle det han hadde lovet henne på kirkegulvet og alt han hadde lagt opp til med hus og familie, at hun gikk med på å gi ham en sjanse til, mot at han lovte å anstrenge seg for å være en utmerket ektemann og far, forsørger og familiemann. Og hvis han ikke holdt løftet – eller var utro igjen – ville hun fortelle ungene og foreldrene hans og hele verden hvilken dritt han var!   

      Den trusselen var mislykket. Hun husket hvor overlegent og iskaldt han opplyste henne om at hun kunne flytte ut når som helst dersom hun ikke var fornøyd med ham. Han kom ikke til å rikke på seg. Huset var hans farsarv, så det fikk hun aldri kloa i. Og den lille servitørjobben hennes ga ikke nok avkastning til at hun kunne leie eget hus til seg og barna. Tenåringene kom neppe til å rikke på seg de heller, for de hadde søskenbarn og venner i nabolaget og var svært fornøyd med de fasilitetene huset bød på. Og reindriftsfamilien hans var avhengig av ham. Så det var best at hun holdt kjeft. Men hvis hun ville flytte alene på hybel, skulle ikke han hindre henne.

      Det var da først hun skjønte hvor landet lå, og alltid hadde ligget. Det var enten å finne seg i hans spilleregler, eller flytte ut. Hun hadde vært dum og godtroende helt fra begynnelsen av, og nå fikk hun svi for det. Tanken på at hun skulle ende på bar bakke uten å oppnå noe annet enn at Ánden, Risten og hun selv ble skadelidende, fikk henne til å bli. Og tie. Og late som. Til ungene ble voksne og selvstendige, i det minste. Hun hadde tapt. Men ansvaret for, og hensynet til ungene holdt henne oppreist. Bare av og til falt hun ned i bunnen av den svarte brønnen. Da klamret hun seg til dagligtralten og rutinene. Ikke tenk, ikke føl. Gjør det du skal. På det viset hadde hun klart å fortsette noe som lignet på et samliv.  

      Utroskapen hans med den sexy, 25-årige blondina var et sviende nederlag på mange vis. Selv kunne hun sikkert anstrengt seg mer for å være attraktiv, men det hadde blitt liten og ingen tid til slike prioriteringer. De siste årene etter at han ble politiker på heltid og hadde mange reisedager, hadde det bare vært servitørjobben, unger og hjem for henne. Og noen helger i året med koret. Ingen hadde vel noensinne sett en arbeidshest i miniskjørt.

      Hun hadde gitt bort sin ungdom, skjønnhet og lojalitet til en beregnende drittsekk. Da hun kom til Guovdageaidnu var hun ei pen jente. Lita, men veldreid, med skarpt blå øyne og lysebrunt hår til midjen. Nå var øynene falmet, og det skulderlange håret daglig samlet i en kjedelig og praktisk hestehale. Hun sukket. Heldigvis var hun fremdeles slank og nett. Det var det eneste hun kunne skryte av. Nei forresten, hun hadde en god sangstemme. Det var derfor hun var solist. Stemmen var årsaken til at hun satt her i denne bilen. Stemmen var billetten til friheten i et par uker.

      Sangen hadde alltid vært hennes venn. Som småjente drømte hun om å bli en verdensstjerne, og gikk hjemme i skogen i Dalen og sang for småfuglene. Eller for måker og tjeld nede i fjæra hos farmora. Sangstemmen hadde hun arvet etter sin far. Han hadde spilt i et lokalt band, sa de. Farmora hadde i smug lært henne flere joiker, men det var først som voksen at hun hadde turt å joike så andre hørte på.

      Koret hadde hun prioritert fordi det ga henne mye glede og energi. Nå kriblet det i magen når hun tenkte på å bare konsentrere seg om musikk i flere uker. Det kom til å bli stort. Men sviket fra ektemannen og bekymringen for ungene la en demper på gleden, kjente hun.

      Hvordan ville det gå der hjemme, tro? Ville ungene få mat og rene klær? Og hva med skolestarten, ville de komme seg opp om morgenen i rett tid? Hun fikk håpe at det gikk bra. De kunne skjære seg brødskive selv hvis det knep om. Men Ánden pleide å bli temmelig grinete om han gikk sulten. Og Risten kunne lett terge opp broren hvis hun ville. Faren var ikke verdens tålmodigste menneske, og det var mange ganger hun hadde måttet rydde opp i flokene mellom faren og ungene. Sønnen hadde – til farens store ergrelse – en egen evne til å treffe blink med sine kommentarer, og dattera var ekspert i å sjarmere seg unna plikter og ansvar. Hun sukket igjen. Jaja, det fikk gå som det går. Mesteparten av tiden var de jo gode, fine og fredelige unger. Det kunne vært verre. De var jo tross alt tenåringer. Hun elsket ungene sine inn til margen, men følte seg ikke prektigere enn at det kom til å bli godt med en pause fra dem. Og fra den egoistiske ektemannen og dagligtralten. Hun måtte bare huske å ringe til dem i kveld og minne dem på om å ta brød ut av frysen til frokosten og tine fisk til katta.    

     

Miriam ble revet ut av tankene sine da Karen Inga bremset ned for den norsk-finske tollstasjonen.

       – Dere har vel ingenting å fortolle, spurte hun og kikket raskt bortpå Sunna.

      Sunna ristet på hodet. – Tullhøne, røyk og alkohol er jo mye billigere i Sverige!

      – Greit, jeg spurte bare for ordens skyld, svarte hun før hun valgte filen for tollfri passasje, kjørte forbi det grønne lyset og fortsatte inn i Finland.

      Miriam kikket tankefullt på rødtoppen Sunna, og håpet at hun ville glemme drikkinga for ei stund. Hun likte korvenninna veldig godt, men ble lei av henne når hun drakk for mye. Da kunne hun bli forgjort til en kranglevoren intrigemaker. Det hadde Miriam erfart da hun var gjest i hotellpuben. Men Sunna kunne også være ustyrtelig morsom, og var noen ganger litt av en menneskekjenner. Hun hadde ikke hatt det så lett i livet. Hun elsket menn, men fant alltid feil på dem etter noen dager og kastet dem ut. Hun hadde ei voksen datter som hun fikk veldig ung. Til hennes store sorg hadde dattera flyttet sørover og tatt avstand fra alt samiske, inkludert mora. Miriam så at Sunna var ensom til tider. Derfor tålte hun mer fra henne enn fra andre, selv om det kokte over for henne noen ganger når hun hadde sine fyllekuler. Heldigvis skjedde det ikke så ofte når hun var med koret. Miriam mistenkte at koret var Sunnas eneste faste holdepunkt. Hun var et flittig og oppofrende kormedlem. At hun var litt lurvete i kantene av og til, fikk man tåle.

      – Når regner vi med å være i Giron, spurte Miriam.

      – Det går vel en fire-fem timer dit, med tisse- og røykepauser, svarte Karen Inga.

      – Jeg synes vi skal synge og joike litt. Sunna dro opp sangpermen fra veska. – Vi har jo andre ting vi skal øve på også, ikke bare kantaten. Vi har jo vårt eget program i tillegg.

      – God idé, men vi er jo alle tre alter, så det blir jo litt kjedelig, blir det ikke? Jeg kan godt være sopran for anledningen, foreslo Miriam og fisket opp sin egen perm fra sekken. 

      – Er ikke du egentlig sopran? spurte Sunna. – Jeg synes å huske det fra tidligere år.

      – Jo, jeg er vel det, men da det ble mangel på alter flyttet jeg over. Det går helt fint, jeg behersker sopranen nesten like godt.

      – Det er det ingen tvil om, sa Karen Inga. – Du er en av våre beste, og jeg er så glad at du likevel bestemte deg for å bli med. Vi blir så få denne gangen.

      – Takk. Ja, jeg var i tvil helt til i morges. Men da jeg våknet og armen var like vond som i går, bestemte jeg meg for å dra.

      Det siste var ikke helt sant. Det var da hun oppdaget at ektemannen atter en gang hadde planlagt fisketur med en kompis bak hennes rygg, at hun fikk nok. I sinne pakket hun kofferten, kysset ungene farvel der de ennå lå under dyna og sov som bare tenåringer kan, og fortet seg ut døra. Litt for fort, tenkte hun nå. Hun prøvde å ignorere den ulmende følelsen av at denne flukten kunne gjøre ubotelig skade på det allerede skrøpelige ekteskapet og familielivet hennes. Det var i alle fall for sent å angre nå. Og hva om hun snudde og reiste hjem igjen? Til hva? Gubben kom til å dra på den egotrippturen, og hun sto igjen med husarbeidet og ungene som vanlig. I tillegg til at hun hadde måttet tilrettelegge for snekkeren som skulle komme senere samme dag. Altså nok en sommerdag i pliktenes favør. Nei, det maktet hun ikke. Nå fikk han ta over. Det måtte han klare, tenkte hun trassig og ristet av seg tvilen. Hun åpnet sangpermen. – Skal vi ta det fra begynnelsen?

Lærer, gjør jobben din i forbindelse med samenes nasjonaldag, 6. februar.

Hei på dere.

Beklager den krasse overskrifta, men det må til for å fange deres oppmerksomhet. Nå som jeg har den, kan dere jo lese videre 😇

Snart er det 6. februar igjen, altså Samenes nasjonaldag, også kalt Samefolkets dag for de konservative. Like sikkert som denne dagen kommer, dukker også diskusjonen opp om hva dagen heter. For å unngå konflikter, pleier jeg å kalle den med det samiske navnet, Sámi Álbmotbeaivi, som betyr det samme. Problem solved.

Det er veldig hyggelig å feire Sámi Álbmotbeaivi, like fint som 17. mai. Vi kler oss i vår fineste stas, treffer venner og familie, spiser god mat og deltar på forskjellige arrangementer. Men det som ikke pleier å være så hyggelig, er å oppleve at kunnskapen om samer i Norge er så mangelfull at mange rett og slett kommer i skade for å tråkke på og vanære landets samiske nasjon.

Jeg er helt sikker på at alle lærere, fra barnehagen og opp, har ingen intensjoner om å fornærme noen når de forbereder elevene sine på Sámi Álbmotbeaivi, men likevel skjer det hvert år. Jeg skylder på uvitenhet. Det finnes barnehager som kler ungene og seg selv i snåle karnevalskostymer som skal forestille samisk folkedrakt, framfører samiske eventyr på en parodisk gebrokken dialekt, lager fantasiluer i sameflaggets farger og lar ungene bruke dem på samenes nasjonaldag. Det finnes lærere som lærer elevene mer om fordommene og stereotypiene omkring samene, enn om vitenskapen.

Dette er bare noen eksempler som hadde vært helt uhørt i forbindelse med 17. mai. Hadde du vært lærer og gjort det, hadde du garantert fått både skolen og foreldrene på nakken. Man kødder ikke med nasjonaldagen. Ei heller den samiske. Den respekterer man, uansett nasjonalitet. Verken Grunnlovsdagen eller Sámi Álbmotbeaivi er en karnevalsdag eller utkledningsdag. Samer kler seg i sin egen folkedrakt også på 17.mai. Kanskje nordmenn kan kle seg i bunad på 6. februar, eller i finklær? Man vil jo gjøre stas på hverandre.

Men heldigvis kan man unngå å trampe i salaten. Hjelpen finnes bare et tastetrykk unna. Her skal du få noen linker av meg. På Sametingets sider finnes det noe som heter Feiring av 6. februar i Barnehagen, med mange nyttige opplysninger. Ellers finnes Gávnos, Samisk innhold i Kunnskapsløftet– et ressurshefte for lærere i grunnopplæringen. Der får du vite det du trenger for å gi elevene dine den nødvendigste kunnskapen om samisk kultur, historie, språk og samfunnsforhold. Det kan være lurt å begynne å forberede seg nå allerede. Selv om dette ressursheftet ikke blir i bruk lenger når den nye læreplanen trer i kraft, er ikke kunnskapen foreldet. Bruk det. Og hvis du hører noen som kommer med tvilsomme og litt nedlatende påstander om samer, kan du gå gjennom Samisk Myteknuser med dem. Ellers er det jo alltid lurt å sjekke Sametingets sider for regler når det gjelder feks flagget.

Jeg ønsker alle lærere og elever lykke til med forberedelsene til Sámi Álbmotbeivi!

Tusen takk for oppmerksomheten. 😊

"Her er våres sameluer klare til samefolkets dag. 😊 Laget i filt og kronepapp."

Dette ble ikke godt mottatt. Jeg tror alle forstår hvorfor, når de tenker seg om.

Det er absolutt ingenting med disse luene som har noe som helst med samiske luer å gjøre.

Hvorfor lære barna feil, når den riktige kunnskapen er så enkel å få tak i?





Og disse latterlige og fornedrende karnevalskostymene har blitt solgt til norske barnehager som "samekofter".