Del 4 av romanen Møtet

Skeppsholmen, Stockholm. 

Maxi-taxien med det samiske koret rullet over brua til Skeppsholmen, opp alléen og stanset utenfor herberget. Miriam var først ut av bilen, og ble stående og se seg rundt. Hun trakk inn den friske havluften og ble gledelig overrasket over at den virket så ren, midt i en storby. Hun sukket tilfreds. Det var deilig å strekke på beina etter å ha sittet i bil og fly hele dagen. Kveldssola varmet fremdeles. Og best av alt, det fantes ingen mygg!

      Herberget var en lang, gulmalt, treetasjes bygning fra 1800-tallet. Den lå idyllisk til i en slak sørhelling et steinkast fra sjøen, omkranset av bærbusker og store tuntrær. Mellom herberget og sjøen var en velstelt gressplen som endte i en strandpromenade langs sjøkanten. Noen små blomsterbed her og der lyste opp med friske farger, og et og annet tre kastet lange skygger bortover gresset. Det var som en liten park, tenkte Miriam glad. Det måtte være fint å sitte i skyggen under et av de løvtunge trærne på en solfylt sommerdag og bare se utover sjøen.

      Ute på det smale sundet fartet store og små båter forbi. På motsatt side av sundet kunne hun se det kongelige slottet skinne gyllent i kveldssola. De små bølgene etter båtene klukket livlig mot den lave murkanten nede ved promenaden. Ved brygga et stykke fra herberget kranglet måkene om småfisk. Like nedenfor henne var ei bred betongtrapp ned til en landgang som førte ut til et gammelt, imponerende, tremastet seilskip. Det lå helt stille i vannet, fortøyd med en enorm tykk, svart kjetting. Hun smilte. Så vakkert det var her! Miriam grep kofferten og trillet etter de andre inn i resepsjonen. Hun burde ringe hjem og fortelle at de var vel framme, men hun hadde ikke lyst til det. Ikke ennå.

      – Velkommen til Stockholm! smilte den middelaldrende resepsjonisten og gikk gruppa i møte. Han håndhilste på alle etter tur. – Jaha, så her har vi altså samene, sa han og vippet opp navneliste og penn. – Jeg håper dere har hatt en fin tur. Er det dere som kommer med godværet, spurte han blidt og så fra den ene til den andre. – Det har vært grått og kjølig helt til i ettermiddag. Da klarnet det opp og ble sol og varmt.

      – Klart det, svarte Sunna med et skjevt smil.

      – Ja, jeg har jo hørt at samer kan det der med å trylle med været, sa han og kikket oppglødd på dem. De smilte høflig til ham og lot som ingenting.
      – Vel, da får vi se til å få dere plassert. Han dro opp en konvolutt med nøkkelkort fra skjortelomma. – Jeg begynner alfabetisk.

      Miriam kikket rundt seg i resepsjonen. Den var en ganske romslig hall med ei stor sofagruppe midt i. Der fantes brus- og snacksautomat på den ene veggen, og ved inngangen et klenodium av et telefonapparat a la telefonkiosk fra 70-tallet. Resepsjonsdisken var bak et tykt glass som på et gammeldags postkontor. Til høyre for disken førte ei trapp opp til gjesterommene. Til venstre var ei halvåpen skyvedør tilhørende en liten pub. Det var ikke luksuriøst, men herberget virket å ha en god atmosfære som var både uformell og hjemmekoselig. Hun likte førsteinntrykket.  

Sunna, Karen Inga, Ella og Miriam bukserte koffertene opp trappene med stønn og pes. De hadde fått tildelt firemannsrom. Selv om det kom til å bli trangt med fire kvinner på et rom, var Miriam glad for at Ella ville dele rom med dem. Hun hadde alltid så mye å prate med henne om og de slapp aldri opp for tema. Ella var lita, rund og trivelig, med gullblondt hår og verdens dypeste smilehull. Hun var småskolelærer på hjemplassen, ei driftig dame og en stødig sopran. Hun hadde mann og fire unger og var naturlig nok ikke alltid like godt forberedt til korøvelsene, og ikke var hun så nøye på det heller. Men hun var alltid engasjert og i godt humør.

      Rommet deres lå lengst borte fra dusjen og doene, registrerte Miriam en smule misfornøyd da de rullet gjennom den smale korridoren. Hadde hun husket å ta med morgenkåpa og crocksene i farten? Hun stakk kortet i låsen og åpnet døra på vidt gap for å slippe alle inn.

      – Åh gud, skal vi sove i etasjer! utbrøt Ella forskrekket da hun trådte inn og så de to køyesengene på hver side av rommet. – Jeg gidder ikke å klatre opp i overkøya, det er i hvert fall sikkert, konstaterte hun og slengte håndveska i underkøya til høyre. – Jeg synes jeg ser det for meg, skrattet hun selvironisk. Ingen motsa henne, det var helt innlysende at hun med sine ekstra kilo ville få problemer opp den spinkle stigen.

      – Nei, ikke jeg heller, kom det fra Karen Inga. – Jeg har sånt behov for å løpe på toalettet om natta. Så av hensyn til mine medmennesker er det nok best at jeg sover nede, jeg også.

      – Jeg har selskapsblære, erklærte Sunna, – så jeg kan godt sove oppe. Ingen problem.

      Nei, ingen problem så lenge du ikke tar deg en dram for mye, tenkte Miriam litt bekymret. Hun hengte sekken sin på sengestolpen. – Da tar jeg køya over Ella.

       Ella sparket av seg skoene og la seg i underkøya med et stønn. – Jeg må hvile litt før jeg pakker ut. Når og hvor var det vi skulle møtes for info i kveld?

      – I resepsjonen klokka 19, altså om en halv time, svarte Karen Inga raskt og åpnet kofferten. – Jeg må pakke ut og få kofferten bort fra gulvet. Det er sannelig nok trangt her, sa hun heftig og hengte koftene sine i skapet og toalettmappa på knaggene ved servanten. Hun skjøv kofferten med resten av klærne under senga og la seg prøvende på sengeteppet. – Ikke verst, egentlig. Som å være på hyttetur.

      – Det kommer til å bli litt av en ringdans her inne når vi alle skal sminke oss og kle på oss sjalene, sa Miriam og nikket mot speilet over servanten. – Kanskje vi skulle innføre fem-minutters økter foran speilet?

      – Hvorfor var det ikke flere tomannsrom, klaget Sunna. – Dina og Ingrid fikk det, hvordan det nå gikk for seg. Ikke det at jeg er misunnelig på Ingrid akkurat.

      Miriam skjønte hva Sunna siktet til. Sopranen Dina, den svarthårete skjønnheten fra øst, kom ikke Miriam så godt overens med. Det var forresten ikke så mange som kom overens med Dina. Hun var flink til å breie seg og var ikke alltid like snill i sine uttalelser. Hun likte seg i rampelyset, og visste hvordan hun skulle sno seg for å bli midtpunktet i koret og fiske til seg solonumrene. Det irriterte de andre, for skjønnheten var ikke spesielt god sanger eller joiker. Men hun var ekspert i å få det som hun ville. 

      – Ingrid klarer seg, brøt Ella inn. – Hun er ei smart og robust jente som er vant å tilpasse seg. De er gudhjelpemeg åtte søsken og hun er nummer fire. Er det noen som kan diplomati, så er det henne.

      Ingrid var niesa til Ella, men hun hadde nylig begynt i koret, derfor hadde ikke Miriam rukket å bli ordentlig kjent med henne ennå. Det eneste hun visste var at Ingrid var ei sporty jente i midten av tyveårene, lett på foten, kvikk i replikken og med en klokkeklar sopranstemme. Hun lignet på sin tante Ella. De hadde begge samme gullblonde hårfarge og dype smilehull.

      – Hva, åtte søsken? Er det sant, utbrøt Sunna imponert. – Hva i all verden tenkte de på?

      – Du vet, når senga er trang og vintrene kalde, da blir det mange småfolk, svarte firebarnsmammaen Ella med et skøyeraktig smil.

      – Jessufader, er det så kaldt der i Giron? Og jeg som trodde vi hadde det kaldt på Finnmarksvidda, smilte Sunna underfundig.

      Plutselig brøt Karen Inga ut i latter. – Tenk dere, mannfolkene har også firemannsrom. Det skal bli meg litt av et snorkekor der inne! For ikke å snakke om tåfis og skjeggstubber i servanten. Det blir som å være tilbake på militærbrakka. De får det kjempekoselig!

      – Jeg synes vi jenter har det veldig koselig allerede, smilte Miriam og ønsket at det ville forbli slik. Fire kvinner på ett rom i flere uker kunne by på utfordringer. Men hun kom ikke til å bidra til noen konflikt, det var hun sikker på. Hvis det var krangel hun ønsket seg, kunne hun like godt blitt hjemme. I det samme husket hun at hun burde gå og ringe hjem. Aller helst ville hun blitt i det gode humøret og den atmosfæren hun var i nå, men hun var ikke den som sprang fra sine plikter, som var uansvarlig og egoistisk, som svek, preket hun til seg selv. Best å få det overstått. – Jeg går og ringer, sa hun og gikk ut døra.
       Miriam var heldig og fant en liten sofakrok rundt hjørnet i enden av korridoren. Det var en innbydende plass med to dype skinnsofaer med et lite marmorbord mellom, pent plassert under de franske vinduene. I kroken var ei enkel stålampe og to frodige grønnplanter. Her kunne hun prate uforstyrret. Men hva skulle hun si til ektemannen? Hun hadde jo bare gått, slamret døra igjen og overlatt mann og barn til seg selv. Hvilken mamma gjør slikt? Det stakk i samvittigheten hennes. Hun burde ikke ha blitt sint, men opptrådt rolig og behersket overfor sin ektemann. Sånn som hun gjør med pubgjestene når de er urimelige. Men hun hadde blitt så eitrende forbannet. Heldigvis var ikke ungene vitne til krangelen, og det var nå enda godt. Men de lurte sikkert på hvorfor hun var forsvunnet når de sto opp. Nå kjente hun at hun skyldte i hvert fall ungene en unnskyldning. Hun trakk pusten dypt før hun satte seg ned og ringte til ektemannen.