– Nei, det var vel for mye forlangt! freste hun og slamret igjen ytterdøra så hardt at det ljomet i nabohusene. Hun slapp kofferten på marka, løsnet trillehåndtaket og slepte den skrapende og humpende etter seg over grusen til den ventende bilen. Hun åpnet bagasjerommet, lempet inn kofferten med et stønn, smekket igjen, åpnet bakdøra, slengte ryggsekken inn og dumpet selv etter idet hun kastet et siste rasende blikk mot huset.
– Kjør! beordret hun og dro igjen døra med et smell.
– Jøsses Miriam, hva er det som foregår, spurte Karen Inga og satte bilen i bevegelse.
– Ja, hva tror du? Den egoisten gadd ikke engang å hjelpe meg å bære kofferten ut i bilen, enda han vet at jeg har vondt i armen. Det var visst hans måte å fortelle hvor mye han misliker at jeg skal dra. Tenk, dette er faktisk første gangen jeg reiser bort alene så mange dager siden vi fikk ungene, og så unner han meg ikke det! Selv flyr han kloden rundt så snart anledningen byr seg. Hun trykket sikkerhetsbeltet hardt ned i låsen.
– Ungene? Er ikke de på ungdomsskolen? Karen Inga kikket spørrende på henne i sladrespeilet.
– Nettopp! Risten er
fjorten og Ánden er femten. Saken er den at han gidder ikke å lage mat og holde
huset ryddig selv. Og ikke klarer han å motivere dem til å hjelpe seg heller.
– Det blir han nødt til
nå, når han skal klare seg alene med dem i flere uker, sa Sunna fra forsetet
med en liten skadefro latter. – Og om halvannen uke begynner skolene
igjen, da må de tidlig opp.
– Jah, det skal bli
spennende når Miriams døgnåpne servicestasjon har ferie. Jeg antar det skal
være litt av en svinesti når jeg kommer hjem igjen.
– Psss, nå overdriver du,
blåste Sunna. – Dette fikser han fint. Slapp av, det går nok bra. Han kan nok
når han må. Forresten, så utrolig fint huset deres ble. Jeg digger den
blåfargen.
De rullet ned
grusveien, svingte inn på hovedveien og satte opp farten i retning
finskegrensa. Det blå huset midt i den lille husklyngen i utkanten av
Guovdageaidnu ble mindre og mindre. De var på vei. Heldigvis. Akkurat nå var
Miriam takknemlig for å sitte i bilen med korvenninnene Karen Inga og Sunna. De
var ikke omgangsvenner utenom sangkoret de var med i, men de hadde vært på en
del korturer før og kjente hverandre ganske godt. Såpass godt at hun kunne
tillate seg å ha en utblåsning. Hun trengte noen som var på hennes parti nå,
noen som så på henne som Miriam og ikke som husmor, kone, mor, ansatt og alt
det som slet på og holdt henne fanget. Hun trengte å få være seg selv.
Hun lukket øynene,
trakk et lettelsens sukk, satte seg til rette og forberedte seg på den lange
kjøreturen. Det skulle bli inderlig godt å gjøre noe annet enn å bare jobbe.
Denne sommeren hadde hittil vært en eneste lang arbeidsdag. Først
servitørjobben på hotellet fra ni til fem, så hjem og lage middag til mann og
barn før hun gikk ut og arbeidet. Huset trengte ny maling, og nå holdt de på å
sette opp et ekstra uthus som skulle være ferdig bygget og malt før frosten
satte inn. Hun hadde lenge vært i tvil om hun skulle dra på denne turen med så
mye arbeid som gjensto og sommeren som var så kort. Men hun hadde ikke fått seg
til å melde seg av heller, og ventet med å ta avgjørelsen i det lengste. Det
var hun glad for nå.
– Hvorfor har du vondt i
armen, spurte Sunna og vred seg bakover mot henne.
– For tung hammer, for
store spiker og for dårlig tid. Vi måtte skynde oss å spikre på plass plankegulvet
i uthuset før snekkeren kommer og setter opp reisverket. Og det likte ikke
armen min. Klarte ikke å bære tallerkener mer i restauranten eller holde i
hammeren, så det var smartest å ta ferie. Hun gned seg på høyrearmen.
– Men nå får du hvilt deg.
Det eneste du skal holde i de neste ukene er en sangperm, oppmuntret Sunna.
– Ja tenk, jublet Karen
Inga, – Vi skal bare synge og joike i nesten tre hele uker! Jeg gleder meg
som en gal. Har dere hørt på lydfilene vi fikk tilsendt og øvd på
felleskonserten – fredskantaten?
– Nei, jeg fikk ikke tid.
Dessuten var den vanskelig. Jeg håpet at dere andre i koret har øvd, sa Sunna
litt beklemt og helte opp kaffe i en termoskopp, satte på lokket og ga til
Karen Inga. – Er det forresten noen som vet kjøreplanen for disse ukene?
Miriam åpnet sidelomma på
ryggsekken og fisket fram noen sammenbrettede papirark. – Skal vi se… Hvis
det er torsdag sjuende august i dag, skal vi møtes i kveld klokka 19.00. I
morgen skal vi øve med TIMT og… Hjelp, lørdagen skal vi ha konsert sammen med
dem. På selveste urfolksdagen. Hvem i all verden er TIMT?
– Aaaner ikke. Her! Sunna
rakte henne et blekrosa pappkrus med rykende kaffe.
– Åh, takk, du er en knupp!
Miriam snuste inn kaffeduften som spredte seg i bilen. Hun elsket kaffe, men
denne morgenen ville hun bare ut av huset fortest mulig, så hun hadde sløyfet
både den og frokosten. – Vet dere jenter, jeg tror dette kommer til å bli
en herlig tur. Det skal bli så artig å synge sammen med andre kor igjen. Ser at
foruten lokale kor fra Stockholm, er det kor fra Israel, Egypt, Hellas, Estland
og Georgia, blant annet. Og så denne TIMT, hva eller hvem det nå enn er. Hun ga
reisepapirene til Sunna.
Miriam lente seg tilbake i setet, tok
lange slurker av kaffen og ble sittende i egne tanker og stirre på
det velkjente flate viddelandskapet flyte forbi utenfor bilvinduet.
Fjellbjørkekratt, slake knauser og uendelige myrer. Og her og der små vann som
avspeilet den knallblå himmelen. Det var en fin sensommermorgen. Hun burde være
glad, men hun kjente seg ennå sint på ektemannen. Det var ikke bare hans
motvilje til at hun skulle dra som forarget henne, det var noe annet også. Men
det kunne hun ikke fortelle korvenninnene. Det var for vondt, for nedverdigende
og skamfullt. For dem var han den viktige, sjarmerende og suksessfulle
sametingspolitikeren som representerte samene i FN og på andre internasjonale
arenaer. Og hun var bare ei forsagt, anonym tenåringsmor som slavet på hotellet
i sesongene og helgene for å bidra til økonomien. Da jobbet hun minst like mye
som ektemannen, men til halvparten av lønna. Det var ikke mye å slå i bordet
med. Men slik er det når man ikke er høyt utdannet, ikke er mann, ikke hører
til rette slekta og dessuten kommer fra kysten, tenkte hun bittert.
Hun
klemte flat det tomme pappkruset og stappet det ned i setelomma foran
seg. Det ble hengende over strikken og geipe til henne. Korvenninnene småpratet
i forsetet, men hun orket ikke delta. Ikke ennå. Med alt som sto på der hjemme
hadde hun ikke fått tenkt en tanke helt ut på lange tider. Fint hus, ja. De
skulle bare visst om elendigheten som rådet innenfor de nymalte veggene. Alle
signalene hadde vært der sist vinter, hun hadde bare ikke trodd på dem. Hun
hadde tilskrevet oppførselen hans en tidlig 40-årskrise og ertet ham om han
ikke også skulle kjøpe seg Harley Davidson og la håret gro. Nå kunne hun ikke
fatte at hun hadde vært så blind.
Fortsettelse neste torsdag...
(Boka kan bestilles hos Čálliid Lágádus (link) eller i din nærmeste bokhandel.)
Fortsettelse neste torsdag...
(Boka kan bestilles hos Čálliid Lágádus (link) eller i din nærmeste bokhandel.)
Skriv gjerne kommentarer, spørsmål, ris og ros. :)
SvarSlettBuorre álgu! Orun dego mielde dien mátkis:)
SvarSlettGiitu, vuolgge fal mielde. :)
Slett