lørdag 25. april 2020

Samer = konflikt

Fra 17-maitoget i Moss 2013. 
At samer er ensbetydende med konflikt er i hvert fall sannhet i norske medier. I kjølvannet av Joikakake-saken hvor Nordlys ber samene roe seg ned og fokusere på mer viktigere ting enn å klage på nordmenns høyt elskede og uunnværlige joikabolle-logo, er det avslørt holdninger fra avisens side som de virkelig bør ta oppgjør med i 2020.

Fotoet er fra et avisinnlegg som Nordlys selv har postet i 2013. Så avisen kan ikke unnskylde seg med at de ikke visste bedre når de ba samene roe seg ned angående Joikabollene. Les artikkelen her Mari Boine reagerer på Joika-stunt.

Jeg sendte et brev til Nordnorsk Debatt i går, men innlegget ble ikke tatt inn. Det er ganske skarpt, men ikke i nærheten av hva det pleier å ta inn fra diverse EDL-tilhengere. Først tenkte jeg at det er kanskje fordi de ikke ønsker flere saker relatert til Joikabolle-innlegget deres, men der tok jeg feil. I dag har det dukket opp nytt innlegg om akkurat den samme saken. Så jeg føler meg fakisk litt sensurert. Tar det som et tegn på at avisen ikke ønsker å ta imot kritikk.  Jeg skrev:


Kjære Nordlys.
Det er fint at avisen går ut og beklager, men jeg legger merke til at det er ordbruken dere beklager, og ikke holdningene deres. Videre er det ganske snodig at dere ber samene konsentrere seg om viktigere saker enn joikaboller, når det er dere selv som først drar denne saken til torgs. Og å tro at saken blir avsluttet når dere på det samme torget setter samene i gapestokken, er jo ganske naivt og overlegent, og presiserer den suverene posisjonen dere tror dere har. Å sette saken inn på lederplass i avisen og attpåtil ha et lukket kommentarfelt, som for å poengtere at dette skal stå uimotsagt, er å ytterligere undervurdere samene og rettferdighetens kraft. Dere ba om bråk med det, og bråk fikk dere. Ja, legg dere gjerne langflat for å berge ræva til skribenten og avisens ære, men det nytter lite hvis dere ikke forstår hva dere har gjort galt. La meg forklare.

Fra avisens redaksjon vies samene plass  – nesten uten unntak –  der sakene kan vinkles som en konflikt, og da aller helst mellom samer og norsker/samiske og norske interesser. Det selger som faen og aldri er kommentarfeltene mere i brann enn da. Og avisens narrativ legger føringer for at samene skal gå ut som en latterliggjort, tapende part. Om det er bevisst eller ubevisst vet jeg ikke. Dette gjelder ikke bare Nordlys, men samtlige norske aviser som har samer i kommunen eller i fylket. Og det rare er at der hver enkelt norske, eller Nortura som i dette tilfellet med Joikaboller, representerer kun seg selv, er alltid samene representert som en homogen enhet, nå sist av Nordlys i «Ta-det-rolig» innlegget deres. Det én same mener, ja det mener alle samer! Hva grunnes denne oppfatninga på?

Joikabollelogoen var riktignok ikke den viktigste saken på den samiske dagsorden, men dere gjorde den til det. Jeg håper dere forstår at det ikke er Joikabolleboksen i seg selv som er selve problemet, men denne utidige, paternalistiske ideologien som skinte gjennom i irettesettelsen deres.

Dere er selv skyld i at viktigere saker som angår samene ikke får medieoppmerksomhet. Dere ER media, men unngår å skrive om det samiske samfunnet på lik linje med det dere skriver om det norske. Jeg kan love dere at samene har et like oppegående, aktuelt, interessant og til tider vel så moderne samfunn som det norske. Og det angår alle i landet. Det er ikke slik at de samiske og norske samfunnene lever adskilt. De overlapper, er infiltrerte og fungerer sammen og hver for seg. Det er ikke enten eller. I de fleste norske aviser er det som om samene ikke er en del av Norgessamfunnet, de er noe utenom, noe fremmed, noe som kommer i tillegg, men som ikke er inkludert.

I veldig mange avisinnlegg blir samene framstilt som om de var en irrasjonell, forurettet, jævelblanda nabo. Denne blir kun viet oppmerksomhet når hen klager, og da kun for at man i all sin selvgodhet skal kunne videreformidle hvor urimelige denne naboen er, for å preke moral, oppdra hen, opphøye seg selv på bekostning av hen, og dessuten nyte nyhetens interesse et øyeblikk. Akkurat som ei ekte sladrekjerring gjør. 

Den samiske delen av meg er drittlei av å bli oppdratt av hvem som helst. Det virker som alle selvutnevnte besteborgere har blitt pålagt en moralsk plikt til å rettlede og irettesette samene, holde dem i ørene. Til det kan jeg si at samene generelt sett er vel så dannede og utdannede som andre, og følger like godt med i samfunnet, så det er helt unødvendig kan jeg forsikre dere om. Dessuten er fornorskningspolitikken en forlatt ideologi.

På en måte synes jeg synd på Nordlys og dere andre som ennå er offer for fornorskningspolitikken, hvor samene med tvang skulle forlate sin egen livsførsel og verdenssyn og oppdras til gode, lydige nordmenn. Denne undertrykkinga av samer ble også ikke-samer tvunget til å godta. Men der de fleste samer for lenge siden har tatt et oppgjør med denne politikken, har forsket på og tatt lærdom av elendigheten og gått videre, sitter dere og mange andre nordmenn fortsatt skadelidende og indoktrinerte med disse nedlatende holdningene overfor samer. Dere er så til de grader akterutseilte. Innse at det er DERE som er ofrene nå, ikke samene.

Og nå er det min tur til å oppdra dere: Ta et oppgjør med disse nedlatende, avleggse holdningene og bli moderne tenkende mennesker, til det beste for alle i samfunnet.   

torsdag 26. mars 2020

Naturens straff til de dumme?

 Coronapandemien har ført til at Venezia er i lockdown. Det har ført til at vannet i kanalene har blitt krystallklare. Foto: Andrea Pattaro / AFP


Det er mange fremmede og nye tanker som strømmer inn i en menneskehjerne når en så global trussel dukker opp. Jeg har aldri opplevd at hele verden er rammet av den samme katastrofen, rundt hele globusen, fra den ene ytterkanten til den andre. Det er helt utrolig hva vi skal lære av et bittelite virus. Det er verdens sterkeste, akkurat nå. Vi er alle plutselig blitt vanlige mennesker som alle trenger dopapir og vaske hendene med såpe og vann, selv Trump, Putin og paven. Vi er blitt allierte, dropper krangler og kriger og konsentrerer oss om å overleve mot denne usynlige fienden, sammen. Det får meg til å tenke at krig er muligens de maktsykes tidsfordriv. At man plutselig bare kan stoppe å krige pga et virus, beviser at den krigen ikke var så livsviktig likevel.

Land for land og by for by stenges ned. Snart står hele verden stille. I de tomme gatene har dyrene og fuglene tatt over, elver og kanaler klarner opp og fylles med fisker og sjødyr, sola skinner igjen i verdensmetropoler som har vært mørklagt og forurenset av fabrikkpipenes svarte røykteppe i årtier. Det beviser hvilken pest og stinkbombe det såkalt moderne mennesket er. Dyrene klarer seg uten oss.

Etterhvert som coronaviruset sprer seg i verden, går det opp for oss at vi faktisk kan bli drept av dette usynlige lille djevelskapet. Det skiller ikke på fattig og rik, venn eller fiende, kongelig eller menig. Det setter ting i perspektiv. Det er ganske fascinerende at vi mennesker som til og med mestrer å fly ut i verdensrommet og spasere på månen, kan bli dødssyk av denne usynlige mikroorganismen. Det forteller oss hvor skjøre og sårbare vi egentlig er, kanskje den mest sårbare arten på jorda selv om vi tror vi er den sterkeste. Er vi nå kommet dit at naturen svarer tilbake med en pandemi for å luke ut de udugelige og gjenopprette balansen på kloden? Skulle det bare ei flaggermus til?

Vi er flink å tukle med naturen, flink til å manipulere sykdommer, finne medisin mot det meste. Resultatet er at naturen svarer tilbake med nye og ennå sterkere sykdommer. Men vi lytter ikke, forstår ikke. Det "siviliserte" mennesket har satt seg som herre over naturen og får nå svi. Kanskje dør en bitteliten prosent av verdens befolkning i denne pandemien, av et virus som brutalt nok ville ha luket ut de svakeste, de gamle og de uheldige, om det ikke ble bekjempet. Eller kanskje det tar grovt for seg av menneskeheten, slik at jorda igjen får en friskere, klokere befolkning som den kan bære.

Kanskje dukker det opp andre sykdommer i kjølvannet av dette viruset (eller vaksinen) som kverker resten av oss? Kanskje blir det bare noen stammer av urfolk igjen, som har alt de trenger i sitt lille "primitive" samfunn, som lever isolert fra andre mennesker og unngår å bli rammet. Er det nå vi skal få se i praksis "The survival of the fittest" eller på norsk De best tilpassedes overlevelse?

Dette er det ingen som vet. Det eneste vi vet at verden har blitt snudd på hodet, den blir aldri den samme igjen, for samtlige mennesker på denne kloden. Og vi lærer at naturen er sterkest, uansett, og at det er klokest å spille på lag med den.


onsdag 5. februar 2020

Del 4 av romanen Møtet

Skeppsholmen, Stockholm. 

Maxi-taxien med det samiske koret rullet over brua til Skeppsholmen, opp alléen og stanset utenfor herberget. Miriam var først ut av bilen, og ble stående og se seg rundt. Hun trakk inn den friske havluften og ble gledelig overrasket over at den virket så ren, midt i en storby. Hun sukket tilfreds. Det var deilig å strekke på beina etter å ha sittet i bil og fly hele dagen. Kveldssola varmet fremdeles. Og best av alt, det fantes ingen mygg!
      Herberget var en lang, gulmalt, treetasjes bygning fra 1800-tallet. Den lå idyllisk til i en slak sørhelling et steinkast fra sjøen, omkranset av bærbusker og store tuntrær. Mellom herberget og sjøen var en velstelt gressplen som endte i en strandpromenade langs sjøkanten. Noen små blomsterbed her og der lyste opp med friske farger, og et og annet tre kastet lange skygger bortover gresset. Det var som en liten park, tenkte Miriam glad. Det måtte være fint å sitte i skyggen under et av de løvtunge trærne på en solfylt sommerdag og bare se utover sjøen.
      Ute på det smale sundet fartet store og små båter forbi. På motsatt side av sundet kunne hun se det kongelige slottet skinne gyllent i kveldssola. De små bølgene etter båtene klukket livlig mot den lave murkanten nede ved promenaden. Ved brygga et stykke fra herberget kranglet måkene om småfisk. Like nedenfor henne var ei bred betongtrapp ned til en landgang som førte ut til et gammelt, imponerende, tremastet seilskip. Det lå helt stille i vannet, fortøyd med en enorm tykk, svart kjetting. Hun smilte. Så vakkert det var her! Miriam grep kofferten og trillet etter de andre inn i resepsjonen. Hun burde ringe hjem og fortelle at de var vel framme, men hun hadde ikke lyst til det. Ikke ennå.

      – Velkommen til Stockholm! smilte den middelaldrende resepsjonisten og gikk gruppa i møte. Han håndhilste på alle etter tur. – Jaha, så her har vi altså samene, sa han og vippet opp navneliste og penn. – Jeg håper dere har hatt en fin tur. Er det dere som kommer med godværet, spurte han blidt og så fra den ene til den andre. – Det har vært grått og kjølig helt til i ettermiddag. Da klarnet det opp og ble sol og varmt.
      – Klart det, svarte Sunna med et skjevt smil.
      – Ja, jeg har jo hørt at samer kan det der med å trylle med været, sa han og kikket oppglødd på dem. De smilte høflig til ham og lot som ingenting.
      – Vel, da får vi se til å få dere plassert. Han dro opp en konvolutt med nøkkelkort fra skjortelomma. – Jeg begynner alfabetisk.
      Miriam kikket rundt seg i resepsjonen. Den var en ganske romslig hall med ei stor sofagruppe midt i. Der fantes brus- og snacksautomat på den ene veggen, og ved inngangen et klenodium av et telefonapparat a la telefonkiosk fra 70-tallet. Resepsjonsdisken var bak et tykt glass som på et gammeldags postkontor. Til høyre for disken førte ei trapp opp til gjesterommene. Til venstre var ei halvåpen skyvedør tilhørende en liten pub. Det var ikke luksuriøst, men herberget virket å ha en god atmosfære som var både uformell og hjemmekoselig. Hun likte førsteinntrykket.  

Sunna, Karen Inga, Ella og Miriam bukserte koffertene opp trappene med stønn og pes. De hadde fått tildelt firemannsrom. Selv om det kom til å bli trangt med fire kvinner på et rom, var Miriam glad for at Ella ville dele rom med dem. Hun hadde alltid så mye å prate med henne om og de slapp aldri opp for tema. Ella var lita, rund og trivelig, med gullblondt hår og verdens dypeste smilehull. Hun var småskolelærer på hjemplassen, ei driftig dame og en stødig sopran. Hun hadde mann og fire unger og var naturlig nok ikke alltid like godt forberedt til korøvelsene, og ikke var hun så nøye på det heller. Men hun var alltid engasjert og i godt humør.
      Rommet deres lå lengst borte fra dusjen og doene, registrerte Miriam en smule misfornøyd da de rullet gjennom den smale korridoren. Hadde hun husket å ta med morgenkåpa og crocksene i farten? Hun stakk kortet i låsen og åpnet døra på vidt gap for å slippe alle inn.
      – Åh gud, skal vi sove i etasjer! utbrøt Ella forskrekket da hun trådte inn og så de to køyesengene på hver side av rommet. – Jeg gidder ikke å klatre opp i overkøya, det er i hvert fall sikkert, konstaterte hun og slengte håndveska i underkøya til høyre. – Jeg synes jeg ser det for meg, skrattet hun selvironisk. Ingen motsa henne, det var helt innlysende at hun med sine ekstra kilo ville få problemer opp den spinkle stigen.
      – Nei, ikke jeg heller, kom det fra Karen Inga. – Jeg har sånt behov for å løpe på toalettet om natta. Så av hensyn til mine medmennesker er det nok best at jeg sover nede, jeg også.
      – Jeg har selskapsblære, erklærte Sunna, – så jeg kan godt sove oppe. Ingen problem.
      Nei, ingen problem så lenge du ikke tar deg en dram for mye, tenkte Miriam litt bekymret. Hun hengte sekken sin på sengestolpen. – Da tar jeg køya over Ella.
       Ella sparket av seg skoene og la seg i underkøya med et stønn. – Jeg må hvile litt før jeg pakker ut. Når og hvor var det vi skulle møtes for info i kveld?
      – I resepsjonen klokka 19, altså om en halv time, svarte Karen Inga raskt og åpnet kofferten. – Jeg må pakke ut og få kofferten bort fra gulvet. Det er sannelig nok trangt her, sa hun heftig og hengte koftene sine i skapet og toalettmappa på knaggene ved servanten. Hun skjøv kofferten med resten av klærne under senga og la seg prøvende på sengeteppet. – Ikke verst, egentlig. Som å være på hyttetur.
      – Det kommer til å bli litt av en ringdans her inne når vi alle skal sminke oss og kle på oss sjalene, sa Miriam og nikket mot speilet over servanten. – Kanskje vi skulle innføre fem-minutters økter foran speilet?
      – Hvorfor var det ikke flere tomannsrom, klaget Sunna. – Dina og Ingrid fikk det, hvordan det nå gikk for seg. Ikke det at jeg er misunnelig på Ingrid akkurat.
      Miriam skjønte hva Sunna siktet til. Sopranen Dina, den svarthårete skjønnheten fra øst, kom ikke Miriam så godt overens med. Det var forresten ikke så mange som kom overens med Dina. Hun var flink til å breie seg og var ikke alltid like snill i sine uttalelser. Hun likte seg i rampelyset, og visste hvordan hun skulle sno seg for å bli midtpunktet i koret og fiske til seg solonumrene. Det irriterte de andre, for skjønnheten var ikke spesielt god sanger eller joiker. Men hun var ekspert i å få det som hun ville. 
      – Ingrid klarer seg, brøt Ella inn. – Hun er ei smart og robust jente som er vant å tilpasse seg. De er gudhjelpemeg åtte søsken og hun er nummer fire. Er det noen som kan diplomati, så er det henne.
      Ingrid var niesa til Ella, men hun hadde nylig begynt i koret, derfor hadde ikke Miriam rukket å bli ordentlig kjent med henne ennå. Det eneste hun visste var at Ingrid var ei sporty jente i midten av tyveårene, lett på foten, kvikk i replikken og med en klokkeklar sopranstemme. Hun lignet på sin tante Ella. De hadde begge samme gullblonde hårfarge og dype smilehull.
      – Hva, åtte søsken? Er det sant, utbrøt Sunna imponert. – Hva i all verden tenkte de på?
      – Du vet, når senga er trang og vintrene kalde, da blir det mange småfolk, svarte firebarnsmammaen Ella med et skøyeraktig smil.
      – Jessufader, er det så kaldt der i Giron? Og jeg som trodde vi hadde det kaldt på Finnmarksvidda, smilte Sunna underfundig.
      Plutselig brøt Karen Inga ut i latter. – Tenk dere, mannfolkene har også firemannsrom. Det skal bli meg litt av et snorkekor der inne! For ikke å snakke om tåfis og skjeggstubber i servanten. Det blir som å være tilbake på militærbrakka. De får det kjempekoselig!
      – Jeg synes vi jenter har det veldig koselig allerede, smilte Miriam og ønsket at det ville forbli slik. Fire kvinner på ett rom i flere uker kunne by på utfordringer. Men hun kom ikke til å bidra til noen konflikt, det var hun sikker på. Hvis det var krangel hun ønsket seg, kunne hun like godt blitt hjemme. I det samme husket hun at hun burde gå og ringe hjem. Aller helst ville hun blitt i det gode humøret og den atmosfæren hun var i nå, men hun var ikke den som sprang fra sine plikter, som var uansvarlig og egoistisk, som svek, preket hun til seg selv. Best å få det overstått. – Jeg går og ringer, sa hun og gikk ut døra.
       Miriam var heldig og fant en liten sofakrok rundt hjørnet i enden av korridoren. Det var en innbydende plass med to dype skinnsofaer med et lite marmorbord mellom, pent plassert under de franske vinduene. I kroken var ei enkel stålampe og to frodige grønnplanter. Her kunne hun prate uforstyrret. Men hva skulle hun si til ektemannen? Hun hadde jo bare gått, slamret døra igjen og overlatt mann og barn til seg selv. Hvilken mamma gjør slikt? Det stakk i samvittigheten hennes. Hun burde ikke ha blitt sint, men opptrådt rolig og behersket overfor sin ektemann. Sånn som hun gjør med pubgjestene når de er urimelige. Men hun hadde blitt så eitrende forbannet. Heldigvis var ikke ungene vitne til krangelen, og det var nå enda godt. Men de lurte sikkert på hvorfor hun var forsvunnet når de sto opp. Nå kjente hun at hun skyldte i hvert fall ungene en unnskyldning. Hun trakk pusten dypt før hun satte seg ned og ringte til ektemannen. 

torsdag 23. januar 2020

Del 3 av romanen Møtet

Foto fra internett




















Del 3 i smakebitføljetongen fra romanen "Møtet". Første og andre del finner du i bloggmenyen til høyre. 

Karen Inga svingte inn på bensinstasjonen på den finske siden av Gárasavvon. Stivbent steg de ut av bilen og tok peiling på inngangen. De hadde ikke gått mange meter før de var omsvermet av viddas forbannelse.
      – Fy flate, det er ingen plasser det er så forbannet mange insekter som her på en varm, vindstille sommerdag! Miriam viftet med hendene over hodet. De skyndte seg over parkeringsplassen og opp på den slitte tømmertrammen. Hun dyttet de andre foran seg inn døra. – Raska på, her tar det ikke mange sekundene før man er blodfattig!
      – Hi hi, det er så morsomt med Finland. De har alltid kafé på bensinstasjonene. Gjør det noe om jeg tar en øl? Sunna tok raskt peiling på disken,
      – Eh...neida, det går nok bra, sa Karen Inga litt nølende. – Men vi kan ikke sitte her altfor lenge, vi har et fly vi skal rekke.
      – Jeg kan godt kjøre etterpå, om du er sliten, sa Miriam.
      De bestilte og betalte ved disken og slo seg ned ved et av de grovteljede tømmerbordene. Kaffe og «pulla», en slags diger sukkerstrødd smultring, var for Miriam en selvfølgelighet på finske kafeer. Kanskje like selvfølgelig som ølet var for Sunna, tenkte hun surt og slengte seg ned på stolen. Så sukket hun oppgitt. Nå måtte hun ta seg sammen og ikke la det dårlige humøret ødelegge turen for dem alle.
      Sunna så på henne med et skarpt, brunt blikk. – Nå må du slutte å bekymre deg, du blir bare utslitt av det. Det kommer til å gå bra. Slapp av og ta deg en øl, du også! Finsk øl er godt, sa hun med dyp og rusten stemme, satte seg godt til rette og tok seg en lang slurk.
      – Det er helt greit for meg, kom det kjapt fra Karen Inga. – Jeg kjører. Dere kan kjøre på hjemturen! Hun så at Miriam muligens trengte å løse opp litt fra plikter og ansvar.
      En kald øl hørtes unektelig deilig ut i sommervarmen, måtte Miriam innrømme. Hun skottet mot disken. I et øyeblikk var hun i tvil om hun skulle la seg overtale til en øl, eller kjøre den siste strekningen til flyplassen som hun hadde foreslått. Hun kikket usikkert på Karen Inga over bordet.
      – Det er ikke noe big deal, Miriam, sa Karen Inga mildt. – Har du lyst på en øl, så tar du en øl, smilte hun og kastet kort med hodet i retning av disken. – Jeg kjører, har jeg sagt.
      Miriam reiste seg nølende og gikk mot disken. Dette pleide hun aldri å gjøre. Hun var vanligvis alltid den som var i kjørbar stand, tok ansvar og så til at alt gikk som det skulle, var den som sto på innsiden av disken og hadde kontrollen. Hun var en kontrollfreak. Det hadde han sagt til henne flere ganger. Hun bestilte ølet og gikk tilbake til bordet.

      – Kan det virkelig stemme at vi er bare ti påmeldte denne gangen? Sunna blafret med reisepapirene utover kafébordet. – Tre sopraner, tre alter, to tenorer og to basser, det var jammen ikke rare koret. Ja, og dirigenten og musikeren da. Merkelig at de andre ikke prioriterer en sånn viktig tur. Hvordan skal vi klare oss? undret hun med ei bekymret rynke mellom de påtegnede øyenbrynene. Hun var kommet halvveis ned i ølen allerede da Miriam satte seg.
      – Det er kanskje ikke så rart at folk prioriterer annerledes i denne tiden. Det er midt i multebærsesongen og snart er det skolestart igjen. Hvem er det som er med, bortsett fra oss, spurte Karen Inga med et raskt blikk på papirene. – Jeg har ikke lest de siste oppdateringene.
      – Sopranene er Ella, Ingrid og Dina, altene er oss. Tenorene er Ivvár og Johan. Og bassene er Niillas og Ándaras, la hun til litt betenkt.
      – Ups, datt det ut av Karen Inga. – Jeg mener, det er ikke de eh… stødigste bassene vi har, men det går sikkert bra, tok hun seg inn igjen etter forsnakkelsen. – I det miste er vi jevnt fordelt på stemmene, skyndte hun seg å si.
      – Jeg skjønner hva du mener, humret Sunna. – Mellom oss sagt, det kommer til å bli spennende på den gærne måten.
      – Jaja, Niillas er i hvert fall en god joiker, og det trenger vi, sa Miriam.   
      – Det er du også, Miriam, repliserte Karen Inga. – Du er en av de få som behersker både sang- og joikekunsten. Og som sagt, jeg er veldig glad du ble med, smilte hun til henne.
      – Tusen takk, smilte Miriam tilbake. – Jeg skal gjøre mitt beste.
       Gode Karen Inga. Hun var alltid så positiv og raus med komplimentene og fikk alle til å føle seg vel. Hun hadde tatt godt vare på henne da hun flyttet over til altstemmen. Stått ved siden av under øvelsene og sunget med stødig og presis stemme til hun kom inn i det. Karen Inga hadde sin musikalske bakgrunn i ungdomskorpset. Hun sang sjelden feil. Miriam kunne ikke lese noter noe særlig, men hadde et utmerket gehør. Hørte hun strofen én gang, så husket hun den. Og hun sang alltid rent. Når det kom til tradisjonell joik, var det Miriam som hadde lært opp Karen Inga. Sammen hadde de to etter hvert blitt de ledende altstemmene som koret og dirigenten kunne føle seg trygge på. Karen Inga var ordensmenneske, tok ansvar og var den som kunne holde styr på Sunna de gangene hun var vrang.
      – Jeg tror vi må kjøre videre snart, sa Karen Inga og gløttet på telefonen. – Flyet vårt går om fire timer og det er bra å ha litt god tid. En vet jo aldri hva som skjer etter veiene. Det er godt og vel to timer kjøring igjen før vi er i Giron.
      – Hmmm, jeg tror dette er første gangen siden russetiden at jeg belmer øl før klokka tolv på formiddagen, på en helt vanlig torsdag, smilte Miriam skjevt og fisket en druknet knott opp av ølglasset med langfingeren.
      – På tide! knegget Sunna og applauderte. Så stirret hun på Miriam med alvor i blikket. – Nå skal du legge igjen alle sorger og bekymringer her i Gárasavvon. Du kan plukke dem opp på hjemveien hvis du føler behov for det. Slakk tøylene nå, og lev livet ditt som du selv vil i disse ukene. Du får ikke bedre anledning. Skål! Hun hevet det halvtomme glasset mot Miriam og ventet.
      Miriam nølte og kikket på henne med et hevet øyenbryn. Hun likte ikke antydningen fra Sunna om at alkohol liksom var løsningen og det eneste saliggjørende.
      Sunna stønnet og senket glasset. – Hallo, det er ikke ølet som er viktig her, men at du gjør noe utenom det vanlige. Ølet er middelet, ikke målet, la hun til, fornøyd over sitt eget vidd. – Såh! Hun hevet glasset igjen.
      Miriam visste ikke om hun skulle gå god for den mentaliteten. Men bortsett fra den, var det jo mye sant i det hun sa. Hun får ikke en bedre anledning. Og ikke ønsket hun å lage et stort nummer av det. Hun leverte et smil og hevet glasset.
      – Det var bedre, kvitret Sunna. – Og Stockholm, watch out, for her kommer Miriam, ei frustrert frue fra den samiske overklassen for å joike dere inn i den syvende himmel! Hun klinket sitt eget glass inn i Miriams så det skvulpet over.
     
      – Jeg kjenner ingen andre enn samer som gidder å kjøre gjennom tre land for å komme til en flyplass, utbrøt Sunna da kjørte ut på brua over grenseelva mellom Finland og Sverige. – Men sånn er det å bo i gokk. Og flybillettene fra Giron var visst det rimeligste alternativet som både koret og festivalen kunne klare av med.
      – Heldigvis trenger man ikke å bli fortollet her i Gárasavvon lenger, etter at landene ble med i EU, sa Miriam. – Synes jeg ser tollerne grave i koffertene våre og lage alt i uorden. Krølle til koftene og rote til sjalene.
      – Det må ha vært plagsomt for de samene som bodde på hver sin side av elva å bli fortollet hver gang de skulle hjem, sa Karen Inga lattermildt.
      – Hæ, hva mener du med hjem? Man kan da ikke bo på begge sider av elva. Enten bor man her eller så bor man der, sa Sunna og pekte med tomlene i hver retning.
      – Joda, det går an, sa Karen Inga. – Jeg kjenner ei dame herfra som hadde foreldre og sønn på finsk side og selv bodde hun på svensk side hos mannen sin. Så hver gang hun skulle besøke foreldrene sine, måtte hun gjennom tollen. Og hver gang sønnen som hadde flyttet til besteforeldrene skulle hjem til mora si, måtte han gjennom tollen. Så de hadde hjem på begge sider av elva.
      – Å herremin, man kan jo bli schizofren av mindre, sukket Sunna med en oppgitt latter. – Sånn er det å være sápmelaš. Alltid et fremmedelement hvor enn du går, selv på eget land. De snakker vel både svensk og finsk da, i tillegg til samisk?
      – Jepp, det gjør de. Her i grenseområdet må de kunne det, sa Karen Inga.
      – Det stemmer det, bekreftet Miriam. – Mennene på denne bensinstasjonen prater fire språk. Hun pekte ut vinduet. – Samisk, svensk, finsk og norsk. Ja, også engelsk da selvfølgelig, la hun til. – Vi stopper alltid her og kjøper billigere bensin når vi er på tur i omegnen. De er forresten ganske kjekke!
      De kom til enden av 50-sonen, og snart lå veien åpen og fri foran dem.
      Nu, jævlar blir det raka vegen, sa Karen Inga på svorsk, satte på solbrillene og gasset på bortover den svenske landeveien. De andre to lot seg villig rive med, lettere beruset av det finske ølet. Sunna skrudde opp radioen. Svensk popmusikk strømmet ut av høyttalerne. Miriam og Sunna gaulet med på de sangene de kunne, og hadde det riktig festlig mens bilen spiste opp mil etter mil. Veistrekningen ble etter hvert i elendig stand, og telehivene sendte dem nesten i taket flere ganger.
      Etter en ekstra stor dump merket Miriam at puppene falt et hakk ned. Hun bøyde seg fram og prøvde å feste bh-hektene sammen igjen, men lyktes ikke. – Herregud Karen Inga, som du kjører, skjente hun leende. – Sunna, hjelp meg litt her, ba hun, løsnet seg fra bilbeltet, vendte ryggen mot Sunna og brettet opp T-skjorta.
      Sunna vred seg bakover og fiklet utålmodig med hektene. – Den er ødelagt, ropte hun gjennom musikken. – Bare å kaste!
      – Okay, ropte Miriam tilbake. Hun viklet seg ut av bh-en uten å ta av seg T-skjorta, rullet ned vinduet og slapp den ut. De fulgte den i bakruta der den flakset gjennom luften som ei skadeskutt kråke, før den hektet seg på et buskas i veikanten og ble hengende og dingle.  
      – Det er det morsomste jeg har sett på lenge! skrattet Miriam. – Til helsike med den gamle lørva! Hun stengte vinduet og klikket på seg sikkerhetsbeltet igjen. 
      – Jeg er stolt av deg, ropte Sunna. – Nå er du fri!
      – Ja, det er jeg og nå er det din tur, utfordret Miriam, bøyde seg fram og dro frekt i Sunnas bh-stropp som stakk fram under singleten. Hun slapp den med et smell.
      – Au! Ikke tale om! Jeg er en DD og dessuten er den helt ny! protesterte hun og smekket Miriam leende på fingrene. – Og i motsetning til deg, er jeg veldig nøye på undertøyet. Vi skal jo tross alt til Stockholm, og man kan jo aldri vite! gliste hun bredt, helt bak til visdomstennene.
      – Pøh! Bare skryt på deg. Du komme til å ende opp bak ryggen til Karen Inga som vanlig. Hvis du i det hele tatt legger deg og ikke joiker hele natta, la hun til.
      Karen Inga bak rattet kunne ikke annet enn å le av de to korvenninnene. – Dere er crazy! Dette lover godt, skrattet hun og dempet musikken. – Dere kommer til å male Stockholm rød. Men nå tror jeg dere må roe dere litt ned så jeg får konsentrere meg om kjøringen. Det pleier å være rein her i området, sa hun og tok et overblikk på begge sidene av veien. – Og jeg vil nødig ha en rein i grillen.
      – Neinei, det vil jo være feil grill, sa Miriam tørt og fniste over sin egen vittighet.
      – Stakkars rein her i Sverige som må være på innlandet nå, sa Karen Inga alvorlig. – Vår rein på norsk side slipper unna insektene ved å trekke til kysten om sommeren. Det har jo reinen gjort i all sin tid. Myndighetene tenkte ikke mye på dyrenes velferd da de stengte landegrensene for reinflytting.
      – Nei, når har det blitt tatt hensyn til samer og rein, spurte Miriam ettertenksomt.
      – Jeg har hørt at reinen trekker opp mot høyfjellet og breene på denne tiden av året, sa Sunna, – Men det finnes kanskje noen etternølere her og der. På veien, mener jeg. Men altså, nå må jeg tisse. 
      – Seriøst, spurte Karen Inga og sperret opp øynene. – Det er ingen kvinner som går frivillig ut på do i denne insektsvermen.
      – Men jeg må! pep Sunna og knep knærne demonstrativt sammen.
      – Tror ikke øl var en så god idè likevel, kom det anklagende fra Miriam i baksetet. Hun kjente selv at det begynte å bli ubehagelig fullt.
      Karen Inga stoppet på nærmeste avkjørsel og slapp venninnene ut. De sprang mot første og beste buskas, og huket seg ned mens de peivet og viftet bort insektene med én arm. De forbannet insekthelvetet på både norsk og samisk mens de trykket på det beste de kunne. Snart kom de løpende mot bilen igjen i fullt firsprang. De røsket opp bildørene, slengte seg inn og skyndte seg å smekke igjen før svermen nådde dem.
      – Fy faen, det der gjør jeg aldri igjen! Jeg har sikkert rompa full av stikk og bitt! Så ille har det aldri vært! ropte Sunna andpusten og rufset mygg og knott ut av håret med begge hendene.
      – Enig, det var en jævlig dårlig idé, istemte Miriam pesende og børstet febrilsk vekk fastsugde mygg fra de bare armene. – Ingen øldrikking i Gárasavvon mellom St.Hans og første frostnatt heretter! I hvert fall ikke på en vindstille dag. Skal si de var aktive allerede nå. Hvordan vil det ikke bli til kvelds, undret Miriam sjokkert og ristet i T-skjorta. – Takk og pris at vi reiser sørover.
      – Hysj, nå kommer nyhetene! avbrøt Karen Inga og skrudde opp lyden. De lyttet i taushet til den svenske nyhetsoppleseren. Han begynte sendingen med å fortelle om USAs president Bush som kritiserte Kina for deres brudd på menneskerettighetene, dagen før han skulle være med på åpningen av sommer-OL i Beijing. Videre om opptrappingen i konflikten mellom Georgia og utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Det var brutt ut kamphandlinger, og Georgia hadde rykket nærmere den Sør-Ossetiske grensa med sine styrker. Flere mennesker var drepte. Russland hadde tatt parti med Sør-Ossetia og forberedte seg til å sende sine fredsbevarende styrker til området.
      – Herregud, det er jo snart full krig der nede, utbrøt Sunna forferdet. – Er ikke et av korene vi skal synge sammen med fra Georgia, eller husker jeg feil?
      – Nei, du husker riktig, bekreftet Miriam. – Men jeg kan ikke tenke meg at de kommer nå som situasjonen er så spent.
      – Håper det roer seg, sa Karen Inga bekymret og dempet radioen igjen.
     
De ble sittende i sine egne tanker og kjørte videre i taushet. Miriam hadde ikke hatt tid til å sette seg inn i hva dette kor-oppdraget gikk ut på, verken innholdet eller logistikken. Hun lette fram reisepapirene igjen. Hun måtte få kontroll på dette. Kormedlemmene skulle møtes på Giron flyplass og reise i samlet tropp til Stockholm. De som hadde meldt seg på turen var fra alle kanter av Sápmi. Dina og Niillas var fra finsk side, Ella, Ingrid og Johan fra svensk side, Ivvár og Ándaras pluss dem tre var fra norsk side. Det vil si at språket de hadde til felles, var samisk. Hun klødde seg i pannen. Det pleide likevel ikke å by på problemer i koret deres fordi det var alltid noen som oversatte til de som ikke forsto. Det var helt vanlig å høre lavmælt mumling mellom kormedlemmer når instruksjon og informasjon gikk på andre språk enn samisk. Dessuten snakket de sånn noenlunde bra engelsk, alle sammen.
      Det som bekymret Miriam mer, var at de hadde hatt så liten tid å øve sammen. Da de bodde så spredt, var det både tidkrevende og dyrt å treffes for å ha øvelser. Det resulterte i at medlemmene var nødt til å øve på egen hånd hjemme hos seg selv. Siden det bare var et fåtall som kunne lese noter, kunne det bli litt hipp som happ etter hukommelsen og ende opp med flere solister enn korister. De trengte så avgjort tid til å øve litt alene på forhånd før de skulle samarbeide med noen av de andre artistene.
      Hun studerte infoen om festivalen litt nøyere. Det var et 17 dagers langt fredsarrangement i den svenske hovedstaden. På kjøreplanen sto det at de skulle ha egne konserter her og der, men også konserter sammen med de andre korene. I tillegg skulle alle være med på å synge en fredskantate som hadde premiere i Stadshuset om godt og vel to uker. Det kom til å bli travelt. Øvelser fra klokka ti hver eneste morgen til seks om kvelden, foruten de kveldene de hadde konserter. Og bare én fridag på tre uker! Hun gispet. Det kom sannelig ikke til å bli noen ferie, men knallhardt arbeid fra morgen til kveld. Men det skulle hun nok klare. Hun var ikke arbeidssky. Og sang var mye artigere enn firtomsspiker og seig blåmaling med mygg i.
      De skulle bo sammen med de andre utenlandske artistene. Det så hun fram til. Å møte andre folk og kulturer var spennende. Bare det nå ikke ble for travelt til at de kunne møtes utenom øvelsene. Heldigvis skulle de spise både frokost og lunsj sammen, så da fikk de vel tid å prate. Hun gledet seg også til å møte de andre kormedlemmene igjen. Spesielt gledet hun seg til å møte Ella. De hadde blitt nære venninner etter årene i koret og hadde det alltid gøy i lag. Smilende brettet hun papirene sammen og la de tilbake i sekken.

Fortsettelse neste torsdag...