tirsdag 17. oktober 2017

Med rett til å krenke



Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre! For latterliggjøringa av samene fra våre ledende politikere og ikke minst TV2, er en måte å få samene til å tie på. Få de til å slutte å klage, slutte å blande seg, slutte å komme med innvendinger, slutte å bremse, slutte å eksistere som samer, og heller «bli en av oss.» Neitakk, jeg vil ikke bli en av dere, som krenker, som fornærmer, som harselerer, latterliggjør og mobber de som ikke er som dere.

Siv Jensens indianerkostyme var vel ikke verdens ende, men at samer kritiserer det, ja DET er visst verdens ende, ifølge altfor mange aviser og kommentarfelt rundt omkring i det ganske land! Aldri har vel noen vært mer enige og kollektivt gitt støtte til Siv Jensen, folk som ellers ikke kan fordra henne. Aldri har vel folket vært mer samlet og enige. Men hva godtar man ikke, bare man får anledninga til å sable ned samene. Ja for det var ikke bare samerådsmedlem Christina Henriksen eller sametingspresident Aili Keskitalo som i sin vennlighet opplyste om finansministerens upassende opptreden, som ble sablet ned. Nei, hele samefolket ble hakket løs på, revet fra hverandre, grillet og fortært i en kollektiv nasjonal gribbefest. Og de få representantene for indianerne som befant seg i Norge og ytret seg om at indianerkostymet ikke var greit, ble tiet i hjel. Ingen kommenterte eller tok til etterretning de de sa, i stedet for fikk samene hele skyllebøtta for å ha ytret seg. Det er mye lavere terskel for å hetse samene. I denne debatten har det vist seg at det er faktisk helt stuerent det, og støttet av Norges statsråder, menneskerettighetsforkjempere og riksdekkende medier.

Jeg er svært skuffet over oppførselen til folk i denne saken og at kunnskapsnivået er så lavt. At Siv Jensen ikke har bedre folkeskikk, er jo ikke uventet. Hennes parti går aktivt inn for å legge ned sametinget og kvitte seg med den brysomme utgiftsposten urfolket. Akkurat som om man blir gratis eller forsvinner fra utgiftsposter bare man blir helnorsk. Og hennes kunnskap om urfolk begrenser seg til Disneys hvitvaskede eventyrfortelling om Pocahontas, tydeligvis.  Jensens rådgiver Petter Kvinge Tvedt som setter indianerne i kategori med sjørøvere og synes man har det rette glimtet i øyet når man morer seg på andres bekostning, er tydeligvis av samme oppfatning. At finansdepartementet i det hele tatt velger kostymefesttema som «Ville Vesten», et folkemord uten like der urfolket ble nærmest utryddet av de hvite, viser hvor selvsentrert og lite opplyst de er. De glir rett inn som medlem av kategorien White Supremacy, som er basert på en rasistisk ideologi hvor de hvite er det overlegne folkeslag og deres verdenssyn er det eneste riktige. At Norge i en årrekke er blitt sterkt kritisert av FN’s spesialrapportører for urfolk James Anaya og Victoria Tauli Corpuz for sin behandling av sitt urfolk, bekymrer dem ikke.

Men spesielt skuffet er jeg over fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf som mener at en indianer karnevalskostyme representerer ytringsfrihet, (ja, hva var det Siv Jensen prøvde å ytre i såfall?) Kierulf var på besøk i Kautokeino for noen uker siden og snakket varmt om folks rettigheter til å ytre seg, og som sto fram som både forståelsesfull og sympatisk i samtale med både Keskitalo og andre frammøtte på Samisk Høgskole. Forståelsen ble ikke med henne på flyreisen hjem tydeligvis, og den hellige ytringsfriheten hun pratet så ivrig om gjelder visst ikke for samene. Samene skal holde kjeft og vente til de blir spurt, eller? Da tror jeg vi får vente lenge.

TV2’s morsomme innslag med det riktige glimtet i øyet (ifølge dem selv), sier alt om hvilket nivå Norge ligger på når det gjelder kunnskapen om andre kulturer og ikke minst urfolk. I følge dem er indianere i kategori med vampyrer, hekser, Supermann, elg, dauinger og andre Halloweenkostymer. Altså ingen forskjell på folk og fantasi. Det er direkte flaut, og med et sånt menneskesyn og mangel på perspektiv kan i hvert fall ikke jeg stole på de nyheten som kommer fra den kanten. Hvis det er så legalt å kle seg ut som et undertrykket folk hvis historie er basert på grusomheter, massakrering og utslettelse, hvorfor er det ingen som kler seg ut som jødisk fange eller nazist og leker Auschwitz? Et av de skjelettkostymene vist fram på TV2 i går kunne passet bra. For konseptet er jo det samme, bare det at folkemordet på indianerne var mye mer omfattende og foregår fremdeles, nå i «siviliserte» former.

Nei, det er ikke greit å kle seg ut i indianerkostyme og flashe med det offentlig når man er finansminister. Spesielt ikke når Statens pensjonsfond eller Oljefondet som hun er øverste leder for, er en av investorene i Dakota Access Pipeline som ytterligere fortrenger urfolket i Nord-Dakota og forurenser deres drikkevann. Jeg håper at alle husker demonstrasjonene på Standing Rock i fjor der indianerne ble av myndighetene og oljeselskapet banket, sprayet med tåregass, skutt på med gummikuler og spylt med brannslanger i frosten for å fordrive dem fra deres egne marker. Alt for å gi plass til utbygginga av oljeledninga som altså Norge er en del av. At finansministeren noen måneder etterpå sender ut i offentligheten et bilde av seg selv ikledd indianerkostyme og et stort glis, har jeg ingen problem med å forstå at kan oppfattes som både ondskapsfullt og krenkende av dem det gjelder. Dessverre er ikke dette bildet av Jensen beholdt innenfor landets grenser. Det er for lengst gått ut på langtrekkende sosiale medier i blant annet statene Minnesota og Nord-Dakota. Vi er ikke alene i verden og urfolk har et verdensnettverk. Reaksjonene uteble ikke, og de var ikke nådige i sine kommentarer! Henriksen og Keskitalo ble søndagskolejenter i forhold.

Og så er det den evinnelige klisjeen som følger samene hvor enn man går og hva enn man gjør: HÅRSÅR. Vet dere hva, hvis samene hadde vært gitt plass til å drive forebyggende arbeid, opplysningsarbeid og kunnskapsformidling, hadde bildet blitt et annet. Nå slipper samene til å uttale seg i riksdekkende media kun hvis det dreier seg om innsigelser og protester, ikke ellers. Alltid i etterkant, aldri i forkant. Norges medier er samlet om å gi et bilde av samene som sutrete, klagete og ikke minst HÅRSÅR. Det er der Norge liker å ha samene. Og det er jo høvelig å ha noen syndebukker, noen som gjør alt galt, noen som er i kontrast til og forsterker bildet av de gode, riktige nordmenn. Det gir glimt i øyet, det!

lørdag 1. oktober 2016

Skam på samisk presse og politikere!

 

Frank Cooper and Kaya Littleturtle of the Lumbee Tribe of North Carolina greet Sami representatives from Norway, Inger Biret, Kvernmo Gaup, and Sara Marielle Gaup Beaska on Friday. Photo by Desiree Kane.
Les mer her
Disse to jentene Inger Biret Gaup og Sara Marielle Gaup Beaska, pluss Sofia Jannok, har gjort en kjempejobb borte i Standing Rock, med å vise samisk solidaritet og støtte til andre urfolk som sliter med det samme som oss. Men hvor er de samiske journalistene, politikerne og naturvernerne??? Det er meget skuffende at ikke vi samer, et urfolk som regnes som privilegert, viser større interesse for hva som foregår der borte. Igjen er det indianerne som skal brøyte veien for oss. Det gjorde de i American Indian Movement på 60- og 70-tallet, (noen ble drept og noen sitter ennå i kasjotten for innsatsen!), og vi fikk hjelp fra dem under vår oppvåkning og Alta-kamp. De urfolksorganisasjonene som de initierte til, blant annet WCIP, var en direkte årsak til at Norge ble kraftig kritisert internasjonalt for behandlinga av sitt urfolk, og vi oppnådde de rettighetene vi nå i dag nyter godt av. Samene var ikke en gang anerkjent som urfolk før på slutten av 70-tallet, så vi har mye å takke indianerne for!  
Nå er det løs igjen, denne gangen for å kjempe for rent vann og en natur som ikke er totalt tilgriset og forurenset for all ettertid. Dette gjelder oss samer også, men vi er så sløve og glad i det komfortable, at vi reagerer vel ikke før det kommer giftvann ut av drikkevannskrana. Minner forresten om hvor vi stønnet og okket oss over den uka vi ble anbefalt å koke drikkevannet her i Kauto fordi det var litt udelikat på farge etter regnsommeren. For veldig mange indianere på hele det amerikanske kontinent er dette dagligdags. Og det er ikke bare ulekker farge på vannet, det er rett og slett forgiftet av olje fra lekke oljeledninger, fracking og radioaktivt avfall Udrikkelig! Imens har selskaper som Nestlé lagt beslag på og tømmer reine drikkevannskilder, selger flaskevann så det hyler etter og påstår at vann ikke er en menneskerett. Jeg nevner gruveselskapenes herjinger, mobbinga av reindrifta, dumping av gruveslam i fjordene, plyndring av fiskefelt og jaktområder, men folk bare ser tomt ut i luften og trekker på skuldrene, også de OPPLYSTE og VELUTDANNEDE samer som nå sitter trygt og godt på sine tykke romper, har god lønn, reiser verden rundt på fancy konferanser og møter, bor på luksushotell og får den beste behandling, stolt og bevisst sin unike urfolksstatus, takket være de som gikk foran oss, indianerne. Samer har også glemt hvordan deres foreldre og besteforeldre kjempet med nebb og klør for retten til land og vann, språk og kultur. Nå dreier ting seg om deres personlige velferd, karriere, lønn og status. Så koloniserte er vi. I saken om Dakota Access Pipeline, dumping av radioaktivt avfall på reservatene, fracking og forurensing av grunnvann, er også samiske myndighetspersoner og journalister ganske likegyldige og uinteresserte. Hvorfor? Er dere trege, eller? Våkn opp!
For tre år siden var chief Paulette fra Alberta her i Sápmi og ba om hjelp til å stanse oljesandutvinninga i Alberta der Norge og Statoil hadde en markant rolle, men det var skammelig liten interesse for saken. Det var et stygt svik mot indianerne som var vår viktigste støttespillere under vår oppvåkning som urfolk. Oljesandkatastrofen der går sin gang fremdeles og folk dauer av kreft og sykdom langs vassdragene der. Dessverre går det samme veien her også, gruveselskapene trenger seg sakte men sikkert inn og ødelegger, med statens velsignelse, og snart har ikke vi heller en rein flekk lenger å være samer på. Jeg er så skamfull over at vi ikke viser bedre støtte og handlekraft i den kampen som indianerne nå tar opp, kampen om reint vann og retten til å eksistere på et land som ikke er gjennomsyret av forurensning. Snart er det vår tur, det er helt sikkert!  
Jeg har sørget for å spre denne saken om Dakota Access Pipeline så mye som jeg klarer og har sagt for lenge siden at dette handler ikke bare om indianerne i Nord Dakota, dette handler om alle menneskers rett til reint vann. Og det er indianerne som tar opp kampen igjen mot galskapen. De har erkjent ansvaret man har som urfolk, vi som bor i og lever av naturen, som først merker når ting går galt. De tar ikke bare opp kampen for seg selv, men for alle. Og samiske journalister og politikere som skulle være de første og fremste til å vise interesse for bevegelsen i Nord Dakota, er tause og uinteresserte og vil heller engasjere seg i elgjakt og hvor mange sekunder taletid man har på sametinget. Hvorfor er det ingen samer som er sendt til Nord-Dakota for å følge med hva som foregår, for å delta aktivt, bidra, støtte, planlegge strategi mot olje- og gruveselskapenes plyndring av naturen, sammen med urfolket der? Er det for langt dit? For kaldt? For ukomfortabelt? 
De tre samekvinnene, Inger Biret, Sara Marielle og Sofia som stilte opp i Standing Rock på eget initiativ har skrevet historie, helt uten hjelp fra samisk offentlighet, og berget æren vår som samer og urfolk til tross for at de bare er artister. Og de har fått MASSE oppmerksomhet og anerkjennelse verden over for sin innsats, noe som kommer alle samer til gode ganske ufortjent. Men jeg antar at en del ledere der borte stiller seg spørsmålet om hvor de samiske nyhetsreporterne og politikerne er, de som flyr på FN-møter og taler seg varm om urfolksrettigheter. Det er ikke for seint for andre å dra dit. Jeg ber samisk media og Sametinget; send noen samiske journalister med en gang for å dekke hva som foregår i Standing Rock, og noen politikere for å delta i den globale urfolkskampen mot forgifting av land og vann som nå foregår i Nord Dakota, delta i diskusjonene, strategiplanlegginga, fellesskapet, være øyne og ører og fortellere. Vi er regnet som et privilegert urfolk som har oppnådd mye i løpet av vår korte "karriere", takket være all støtten vi har fått internasjonalt. Nå er det pay-back time og på tide å gjøre seg fortjent til rollen som et av verdens ledende urfolk. Det blir garantert lagt merke til hvis vi glimrer med vårt fravær stort lenger.

søndag 24. april 2016

Den samiske kollektive hårsårheten og offerrollen.

Jeg er same. Og hårsår. Og mye mer. Men mest av alt er jeg hårsår. Det får jeg høre i hver eneste diskusjon om samiske saker. Det finnes ikke en "samedebatt" uten at ordet hårsår dukker opp. Det er en forunderlig mekanisme hvordan noe blir sannhet bare man gjentar det ofte nok. Samer og hårsår er blitt en norsk allmenn sannhet blant mange, det hører sammen. Akkurat som muslim og terrorist. Dessuten er jeg et offer, det har også noen besluttet og bestemt. I hver eneste debatt er jeg en hårsår, sytete same som inntar offerrollen og krever erstatning for alt. Og har omtrent statsstøtte for å gå på dass. De fleste gangene ler jeg meg skakk av påstandene, men det er det ikke alle som makter å gjøre. Derfor vil jeg ta opp problemstillinga her i min blogg og fortelle hvordan jeg ser på saken. Jeg mener det finnes en helt enkel forklaring og løsning på fenomenet.

 - Ikke vær så hårsår, hører man jo rett som det er. -Såpass må du da tåle!  Men hvorfor er man hårsår? Nå kan det jo hende at jeg har en medfødt hårsårhet siden jeg var født med masse hår. Som yngste jente med langt hår blant fem eldre (snauklipte) brødre hjalp det kanskje å skrike litt ekstra for minste lille lugg for å bli hørt? Nei, tror ikke jeg kan skylde på brødrene mine for min eventuelle "hårsårhet", ei heller min eldre søster som omsorgsfullt flettet håret mitt i stramme fletter før jeg gikk til skolen om morgenen. Det er nok ikke snakk om denne typen hårsårhet, men heller den mentale. Den samiske hårsårheten. Den kollektive hårsårheten som påstås å ha rammet hele det samiske folket. Og kanskje er det sant. Etter i århundrer å ha blitt mentalt dratt etter håret, lugget og skamklipt, har man kanskje utviklet en permanent ømhet i hodebunnen? En kronisk lidelse? En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende, sier Wikipedia. Det kan stemme bra med den samiske kollektive hårsårheten. Diagnosen på sykdommen er kronisk hårsårhet. Eller er det det? Kanskje det rett og slett er at man ikke finner seg i frekkheter og mobbing lenger fra deler av en majoritetsbefolkning som er vant å være privilegert og som opplever likeverd og likestilling som overgrep eller særbehandling. Jeg sier deler av en majoritetsbefolkning, for dette gjelder heldigvis ikke alle, men veldig mange. 

Jeg hater ordet hårsår. Det gir meg assosiasjoner til at vi samer fortsatt skal finne oss i lugging og draing etter håret uten å mukke. Såpass må vi tåle. Når du kaller meg for hårsår, forteller du meg at jeg føler for mye, at du bestemmer graden for hva som er tillatt å føle. Når du ber meg om å ikke være hårsår, ber du meg samtidig om å holde kjeft og tåle den behandlinga du synes jeg fortjener  Så kan du i fred og fordragelighet fortsette å dra meg etter håret uten at dine frekkheter får konsekvenser - for deg. For å dra meg i håret, det må du.  Og der skal samene forbli - i andre rekke. Ikke ved siden av, og slett ikke foran, men langt etter på trygg avstand fra det som kan true majoriteten og deres "eneste rette" livsførsel og ideologi. Eller suverenitet. Verst er det når andre samer irettesetter meg og forteller at jeg ikke skal være hårsår, fordi det egentlig forteller at de er hjernevasket av majoriteten, og/eller at vi samer fortjener ikke bedre behandling, at såpass må vi nemlig tåle fordi vi ikke er like mye verdt. Det er bare kjempetrist.

Så var det den påståtte offerrollen vi liksom alltid inntar. Det er helt tydelig at den offerrollen er noe som mange i majoritetsbefolkninga (eller selvhatende samer) ønsker at vi skal ha fordi det er mye lettere å forholde seg til noen man kan irettesette og oppdra, enn diskutere med på et saklig, likestilt nivå. Samer er nemlig godt utdannede folk i alle disipliner og samfunnslag og hevder seg både nasjonalt og internasjonalt. For selvutnevnte allvitere boende i små fjordhull langs kysten og rundt om i dalane kan det blir for mye å svelge. Det er ikke lenger like enkelt å ha makt over oss nå når vi kan majoritetens spilleregler. Nei, da er beste løsning å gi oss offerrollen, å degradere oss til et nivå der man kan fortsette å sjikanere og elendiggjøre samene. Der skal samene være, for de skal ikke ha egen identitet, utdanning, være smartere, flinkere, innovative eller ligge foran, i hele tatt; være en trussel mot den norske suvereniteten. Ikke her heller. Men husk, der det finnes ofre, finnes det også overgripere. Så neste gang du ønsker å gi meg offerrollen for å degradere meg, ikke glem din egen rolle. 

Til deg som er lei av hårsåre samer i offerrollen finnes det to enkle råd;

-slutt å dra samene i håret
-gi samene en annen rolle i ditt liv

torsdag 26. november 2015

Nordland anno 1776: Samene jaget som fredløse ut av landet


Illustrasjonsbilde fra internett

Dette dokumentet fant jeg for ei stund siden på internet da jeg gjorde research i forbindelse med min urfolksmasterutdanning. Først ble jeg i tvil om det i det hele tatt kunne være ekte, men så dukket det opp flere liknende etterhvert som man begynte å lete. Er fortsatt i tvil om dette virkelig kan være sant, men velger å poste det her likevel. Krangelen går tydeligvis ut på at samene har "ødelagt" skogen som staten har lagt beslag på. Vedder på at samene brukte skogen som de alltid har gjort og ikke hadde peiling på noe statlig eierskap. 

Brev til Det Kongelige Rentekammer, København, fra Amtmand over Nordlandene, de Knagenhielm, Bodøegaurd 1776:

"Hver Gaardmand forbydes at modtage saadanne Lapper inden deres Gaards Grændser og tillade dem der Opholdssted. Men tvertimod ifald de af egen Ævne ei formaar at rydde dem bort straxen anmelde det for Stedets Lensmand som paa Fogdens vægne burde ved Hiælp af Almuen straxen forjage dem som fredløse folk ud af landet. Denne forjagelse kan ikke skje paa anden eller bekvemmere Maade end at deres Gammer eller Torvhytter bliver nedrevne og opbrændte Hvorefter da maatte ved næste Kirke-Samling gjøres bekiendt af Kirke-Bakken at ingen uden Straf og Mulct maatte understaa sig at tillade Vedkommende hvis Gammer saaledes ere nedrevne og opbrændte at opføre deres Gammer inden deres Gaards Grændser eller forunde dem Tilholds Sted men at samme som Fredløse bør ansees. Dette er den eneste Maade hvorved jeg formener efter muligste Overveielse at Skovenes Ødelæggelser som skeer med bemeldte Skov-Lapper kan hæmmes da deres Udryddelse ere dertil det eneste middel."


fredag 12. desember 2014

Samer ikke gode nok for sitt eget teater?

Beaivváš styret har nok en gang foretrukket å ansette en ikke-samisk teatersjef, til tross for at det nå finnes kvalifiserte folk som kunne overtatt. At vi ikke har hatt flust av samiske teatersjefer å velge mellom i årenes løp, er jo naturlig siden det samiske teateret bare er litt over 30 år. De ikke-samiske teatersjefene har utvilsomt gjort alt det beste de kan for det samiske teateret, sett fra deres ståsted, men det er vel lov å undres på om tilstanden ved teateret hadde vært bedre om vi hadde hatt en leder med samisk kulturkompetanse? Det hadde i alle fall vært annerledes og mer «vårt». Nå har vi folk som kan overta. Det var to høykompetente samer som kunne fått jobben, men det var altså ikke gode nok. Er det virkelig slik at vi samer ikke er gode nok for vårt eget teater? Hva kommer en slik tankegang av? Er det på grunn av påtrykk og påvirkning fra den skandinaviske teatereliten og deres syn på samekulturen? Med en slik overlegen holdning får vi jo heller aldri opparbeidet oss den kompetansen som kreves. Nå ble den nye sjefen fra Sverige med sin brokete fortid valgt fordi han har solid ledererfaring. Greit det, men hvem skal ta seg av kunsten og kulturen? Skal teatret ansette en kunstnerisk leder med kulturkompetanse i tillegg? Eller skal ansvaret ligge på skuespillerne som så ofte før?

Jeg er enig i at kultur skal deles, men det skal eierne gjøre selv. Kan du dele ut noe som ikke er ditt? Det er lett å gi fra seg noe som man ikke eier, noe man ikke har kjempet for. Og hvem eier og kan bestemme over samekulturen, er neste spørsmål. Er det de som sitter i utkanten, kjenner dragning mot det samiske, har samiske aner og kjenner stolthet over det man er en del av; de som pynter seg med det samiske når det er dem til fordel; de som sitter på gjerdet i politiske eller kulturelle spørsmål og sutrer når det kreves noe av dem, de som surfer samekulturen for spesialiteter til egen nytte kun, som aldri selv genererer men forbruker? Eller er det de som kjemper for å ta tilbake det de har mistet, de som strever for språket og som sitter med samisk ordbok i ene handa, lommetørkleet i andre og poden på fanget og tørker både sine egne og ungens tårer over samiskleksa? Og de som daglig sliter for sin livsstil og verdier, de som ser ut høvelige belling-emner til neste års konfirmant mens de er på jobb hos reinflokken; de som med kjærlighet og omsorg syr, vever, strikker, fletter, preparerer skinn for seg selv og sin families tradisjonelle klær, som har så mye kunnskap at de kan tillate seg å forandre og fornye fordi de ønsker det, ikke fordi de ikke vet bedre? Hva med de som daglig utsetter seg for vanskeligheter, blir sjikanert, får refs fra alle hold, også høyeste, fordi de har viet livet sitt til å redde språk, næring og det som er samiske verdier? Velg selv, jeg vet ikke hva som er gjeldene. Jeg synes det er sårende at vi ikke anser oss selv som gode nok for å forvalte våre egne institusjoner og kulturverdier. Det skinner igjennom et utidig overformynderi som hører forrige årtusen til. Så var det altså likevel noe i påstanden om at kolonismens høyeste nivå er nådd når de koloniserte koloniserer seg selv. 

Beaivváš er den viktigste kulturinstitusjonen vår, sies det, men jeg lurer på for hvem? Akkurat nå synes jeg Beaivváš er i ferd med å miste fotfestet og spiller seg selv ut av det samiske samfunnet. Er Beaivváš bare et vestlig teater spilt på samisk og et samisk teater slik ikke-samer foretrekker det? Bare for å ha det klart; jeg er ikke for å snevre inn samekulturen, men jeg er for at samene skal forvalte sine kulturverdier selv og dele av den til hele verden. Men det skal generere, ikke utvanne og forbruke, og det skal være på samiske premisser, ikke andres.

Jeg avslutter med en anerkjent og universell definisjon på hva kultur er;

“Culture is the system of shared beliefs, values, customs, behaviors and artifacts that the members of society use to cope with their world and with one another, and that are transmitted from generation to generation through learning.”  Franz Boas

For urfolk kommer et tillegg;

“Culture is also that aspect of our existence which makes us similar to some people, yet different from the majority of the people in the world.” Fra FN’s publikasjon State of the World’s Indigenous Peoples.

fredag 28. november 2014

Mobbinga av reindrifta.

Jeg vil presentere dere for et hjertesukk fra en kvinne i Kautokeino. Hun sier ting akkurat som de er og jeg er helt enig med henne. Reindriftsnæringa mobbes til døde.

«Reintall varierer og det kan opparbeides store flokker eller de kan slaktes ned, alt etter hvordan man velger å prioritere for seg og sine barn. Men ødelagte landressurser får man aldri tilbake. Staten lager saker som folk blir opptatt av, og sparker menneskene hardt og lenge, slik at det skal smerte kraftigst mulig, slik at de blir liggende lenge nede mens de selv fråtser i naturrikdommene våre for å ødelegge for all reindrift i all framtid. Det er selvsagt også bra for dem å lage krangler og mobbing, splitte slik at de selv kan herske. Statskanalen NRK Sápmi er heller ikke for samene. Ikke la deg herse med og husk: Vern om naturen!»

Jeg innrømmer at jeg ikke har så mye peiling på reindrift, det er snart hundre år siden min nærmeste slekt var reineiere, men jeg kjenner igjen herskepolitikken som utøves mot reindriften. Reindriften er det siste samiske vi har igjen som er forbeholdt samene, i Norge vel og merke. Regjeringa med diverse ministere - høy på seg selv og sin egen myndighet -  i spissen, har lenge ønsket å ha 100% kontroll på reindrifta for å radere den bort, sakte men sikkert. Jeg vet at dette høres radikalt ut i de fleste sine ører, men det er faktisk kolonisering staten ennå driver med. Koloniseringens ånd er å skaffe seg fullstendig kontroll over et folk for å få tilgang til deres rikdommer og ressurser. Selv om metodene er forskjellige rundt om i verden, er målet alltid det samme.

Etter flere år med urfolksstudier på et norsk universitet, har jeg ikke bare fått direkte tilgang til fakta fra urfolksverden, men også fått kjenne på kroppen hvilken mentalitet og vankunnighet som hersker hos majoritetsbefolkninga. Det er intet annet enn bevisst eller ubevisst nedlatenhet, en paternalistisk holdning, et overformynderi som tror at deres tankegang er den eneste riktige, at det er normalen.  Og de vet å bruke ren makt når deres kunnskap ikke strekker til, som en metode for å komme seg ovenpå, altså over deg, med andre ord; undertrykke. Denne hersketeknikken  er usynlig for de fleste fordi vi er så vant til det, samfunnet er så gjennomsyret av dette at vi reagerer ikke lengre. Det er som å ha en uhelbredelig sykdom, man vet den er der og har lært seg å leve med den, men man velger å ignorere den for å leve et mest mulig «normalt» liv. Og man legger bare merke til den hvis den verker.

 Nå er det altså reineierne igjen som er syndebukkene. Samiske medier velger å stå på statens side i reindriftspolitikken, offentliggjøre hvor mange rein den enkelte har, selv om dette har vært og er helt uhørt i forhold til den samiske moralen. Slik er NRK Sápmi med på å gi staten tilgang til vårt aller helligste og gi staten en hjelpende hånd med en gang for alle å brekke ryggraden til den siste samiske primærnæringen, den halvt-årtusen gamle reindrifta. Når reindriftsnæringa forsvinner, forsvinner også samene som folk, det er sikkert. Da er det ingenting lengre som skiller oss fra majoriteten. Da er vi ferdig assimilert og staten kan endelig etter århundrers strev se seg ferdig med jobben og få fritt leide til det siste som var vårt; naturområdene og beitelandet. Hva har vi igjen da av det samiske, bortsett fra eksotismen som varer i noen ti år? Vi ender opp i eventyret som samene på finsk side, der den finske turismen har tatt eierskap over samekulturen og blander samer og julenisser til ei salgbar smørje av fantasi og virkelighet. Snart er samene en saga blott, i ordets rette forstand.

Det gjør vondt å oppleve at samene ikke holder sammen. Og det må være særdeles vondt for reindriftssamene å bli dolket i ryggen av sine egne. Jeg har selv opplevd å miste gamle venner, venner som er gått inn i kommunepolitikken, fordi jeg stiller spørsmålstegn ved deres holdninger til reindrifta. Det tolereres ikke. Reindrifta skal hakkes på, reineiere skal i gapestokken, vi samer skal kritisere og tukte våre egne, reineierne. Da er vi moderne og samfunnsansvarlige får vi opplyst, men i virkeligheten kan det være tegn på at vi underdanige og bevis på at koloniseringa av oss har vært vellykket. Vi får innprentet at dette er utviklingspolitikk, at dette er 21 århundre og at vi er bakstreverske og gammeldagse om vi sier noe annet. Min gamle skolevenninne har så rett, med riktig politikk er reindriftsnæringa regulerbar i forhold til beiteområdene. Med gruvedrift er naturområdene ødelagt for all ettertid. Hva velger du? Jeg nekter også å la meg herse med.

Noen spørsmål til slutt: Hva er det som gjør deg til same? Hva er det du forteller turistene og andre utenforstående når de spør om samene? Tenk ærlig og grundig etter…

tirsdag 4. november 2014

Rødhud!


Søndagsmorgen klokken åtte skulle min native-finske venninne komme og hente meg i pick-up’en sin for å dra til Not Your Mascot marsjen, midt i byen Minneapolis, som vi skulle delta i. Det var en marsj som skulle gå i noen kilometer og ende på ei slette utenfor fotballstadion. Selvsagt skulle det bli kluss med sommertid-vintertid overgangen, men mest fordi iPhonen selv regulerte tiden, så i stedet for å være klar klokken åtte, sto jeg opp klokken åtte. Jeg føk ut av sengen, slukte frokosten mens jeg hele tiden speidet etter henne. Klokken ti over åtte var jeg klar, men får melding fra henne at hun er forsinket, hun står i kø på frokostkafeen sin. Jeg setter meg på trappa i solskinnet og venter. Etter ei stund hører jeg brølet fra den lille trucken hennes før jeg ser den. Hun runder svingen uten å bremse ned, tuter allerede nederst i gaten og stopper så løvet flagrer til alle kanter. Jeg slenger meg inn og får en kaffekopp stukket i neven. -Hold denne! Så brøler vi videre til protestmarsjen.

Vi slenger oss med i marsjen den siste kilometeren. Etter å ha oppholdt meg mest uptown uten å se en eneste native, knapt et farget menneske, befant jeg meg plutselig blant de gyllenbrune og svarthårede. Jeg studerer alle flettene foran meg i marsjen og lurer på hvor indianeren egentlig holder til hen her i byen. De er jo usynlige. Jeg føler meg liten og spe blant dem. Kvinnene er ikke så høye, men de ruver. Mange av de indianske mennene er høyere enn en gjennomsnittlig nordmann, og breiere, alle veier. De må ha hatt gode levevilkår her i området i si tid siden de er blitt så kraftige. I trengselen blir jeg uforvarende dyttet inn i brystkassa på en gammel native og oppdager at de står stødig også. I samme farta lurer jeg på hvordan det var for de hvite å krige mot disse kjempene og kjenner at jeg blir uvel med tanke på hva som har foregått på denne marka. Like borti her, 2. juledag i 1862 ble 38 indianere henrettet ved henging, etter det såkalte Sioux-opprøret, under Lincolns styre. Det var oldefedrene til noen av de eldste her. Nå går de altså i protestmarsj mot diskriminering og en populær fotballklubbs nedlatende navn og logo, The Redskins, for å få de til å skifte navn. Noe klubben nekter. Navnet stammer fra 1933 og klubbens leder, Mr Snyder hevder at de hedrer indianerne med det navnet og ikke motsatt. Vel, indianerne føler seg ikke hedret, men hånet. Liket til en av Sioux-opprørerne ble utstilt i nabobyen St Paul og det sies at hud, "redskin," fra de hengte indianerne ble solgt etterpå på markedet borti sneia her.

Vel framme på sletta et stykke utenfor fotballstadion hvor hjemmelaget The Vikings og bortelaget The Redskins spiller kamp for ca 60 000 tilskuere i samme øyeblikk, samler natives og deres venner seg til å vise sin forakt for arrogansen til klubben. Min venninne brøyter seg fram til en oversiktlig plass langs et gjerde, ment for vakter og pressen, løfter opp politisperringsbåndet og vinker meg med seg. Jeg går nølende etter og venter når som helst å få en behansket politihånd i nakken, men ingenting skjer. Vi har god oversikt over området og jeg anslår at det må være mellom tre og firetusen mennesker der. En påskeaften på Bakteharji ganger fem, minst. Profilerte aktivister, politikere, sportsstjerner, journalister og andre kjendiser taler etter tur og viser sin avsky for Redskins-navnet og logoen. «We are not your mascot, we are humans. Change the name. Now!” En svart mann på 82 år på talerstolen visker elegant ut skillet mellom svart og indianer ved å påstå at ingen kan komme å si at ikke han er Blackfoot, han trenger bare ta av seg skoene! Så drar han fram slaveriet og diskrimineringa av de svarte, at afroamerikanerne står last og brast med indianerne og de undertrykte, og at ved å stå sammen er de hvite snart i mindretall i USA.

Det begynner å kjennes på kroppen at USA har en del alvorlige problemer å rydde opp i. Det går et gys gjennom meg. Jeg står på blodig mark. De hvites ugjerninger i Amerika ligger fremdeles som en dyster skygge over urbefolkningen og afrikanerne. Det er aldeles ikke glemt. Denne mannen begrunnet vennskapet mellom svart og indianer om at det var til indianerne mange svarte slaver rømte for å berge seg. De fikk hjelp, og noen ble værende og blandet seg med urbefolkningen. Dette visste jeg ikke, men det kan jo forklare en god del. Han avslutter med å si at det nytter å protestere. Han for sin del har avansert fra å være «Nigger» til «Boy» til å være «Mister» og påpeker at det finnes ennå et avansement for svarte, nemlig Mr President. Og ønsker indianerne velkommen etter. Ja, når får man en native president i USA? Det tror jeg er veldig lenge til…

Mens jeg står der midt i flokken av mennesker av alle fargenyanser, slår det meg hvor tafatte vi samer er når det kommer til å si sin mening og stå opp for rettferdigheten. Vi er nok mer undertrykt enn vi innrømmer, skjuler vår maktesløshet bak en innbilt politisk posisjon og fester vår lit til en såkalt dannet dialog med myndighetene, en dialog som er mange ganger kun en monolog. Da jeg senere spør min venninne om hvorfor hun gikk gjennom politisperringene, svarer hun kort: «Var det en politisperring? Well, det er mitt land.»

Det hører med til historien at The Redskin hadde en dårlig dag. Først kolliderte bussen deres på turen til stadion, så lider de et sviende nederlag mot The Vikings.


Protestmarsjen Not Your Mascot 2.november 2014.


 Omtrent 5000 mennesker var samlet for å protestere mot Redskin-navnet og logoen.


Ca 55-60 000 mennesker var inne på stadion for å se kampen mellom Redskins og Vikings.

En liten Azteker-danser
 De Nord-Amerikanske indianerne får hjelp og støtte av sine brødre i sør, Aztekerne.

Alle foto: Marie Kvernmo