tirsdag 30. mai 2017

Samisk surprise!

Mange har spurt meg om hvordan det går med samiskstudiene mine og om jeg har kommet meg videre. Det kan man vel trygt si! Nå har jeg bestått skriflig eksamen med overraskende godt resultat og frykter ikke muntlig eksamen på fredag. Jeg er mye bedre i muntlig enn i skriftlig.

Jeg som i utgangspunktet ikke ville/trodde at jeg skulle ta formell utdanning i samisk språk noensinne, har kommet meg vel gjennom første runde. Nå sitter jeg her og er svært overrasket over en avgjørelse jeg tok i går kveld. Den var ikke planlagt, den bare kom og virket helt logisk og selvsagt: Jeg søkte meg inn på samisk 1 på Samisk høgskole! Jeg hadde ikke planer om det, jeg har tenkt at jeg skal være glad om jeg klarer å kreke meg gjennom det samiske semesteremnet jeg begynte på i januar.

Men nå har jeg klart det også, og det gikk så bra at jeg ble motivert til å gå videre med samisk språkutdanning!  Jeg ser fram til den dagen da jeg behersker språket til fulle og har tatt tilbake det fornorskninga har frarøvet meg. Da først er jeg "hel".

Anbefaler alle som har mistet språket å ta det opp igjen. Det er en utrolig tilfredsstillelse i det! Samisk høgskole har samisk på alle nivå, fra de helt "blanke" til masternivå. Det er bare å hive seg på! 

onsdag 4. januar 2017

Samisk språkdebatt

Jeg har utfordret sametingspresident Vibeke Larsen til å lære seg samisk og har argumentert med at selv om man ikke har lært samisk som unge – de første 15 årene av sitt liv-  betyr ikke det at løpet er kjørt. Man har omtrent 65 andre år å lære seg språket på. Jeg vet det er vanskelig, har prøvd sjøl og prøver til stadighet mens jeg slurver i vei på den lille samisken jeg kan. Men jeg godtar ikke at jeg skal bli henvist til «norskspråklig same» resten av mitt liv fordi samisk ikke er morsmålet mitt og jeg ikke gidder å anstrenge meg å lære språket. Jeg vil herved fortelle dere min språkhistorie, ikke fordi den er unik, men tvert om fordi den gjelder så mange.

Jeg er vokst opp enspråklig, med norsk som morsmål. Jeg hørte kun samisk på sameradioen hver morgen klokken fem på åtte, før vi skulle på skolen. Og det var ganske irriterende å høre på Katrine Johnsens samiske tonefall og noen ganger lo vi av det eller rett og slett slo av med et stønn. Samisk var ganske tåpelig språk, var innstillinga. Det føltes likevel ikke riktig å snakke nedlatende om samisk, spesielt ikke siden vi visste at pappa var av samisk slekt, men slik var omgangstonen i det norske samfunnet vi levde i. Og dessuten var vi ikke samer lenger for «det var jo for lenge siden». Ja, «kjempelenge», en hel generasjon faktisk, ha ha. Det gikk noen år etter at en viss myndig samemann fra Kautokeino ble gift inn i familien vår, før vi fikk oppklart at vi faktisk ennå var samer og hadde mye igjen av den samiske arven og levemåten. Plutselig hadde han identifisert oss som samer, og ikke bare oss men en av naboene også, med samisk som morsmål faktisk. Da kom det jo fram at de gamle visste jo det, men hadde fortiet og forglemt det. Pappa hadde alltid påstått at hans slekt er samer, men han pratet bare om det i fylla og da var det presentert på en urealistisk måte og ikke tatt på alvor. Pratet var et uforståelig sammensurium av noen samiske ord, overtro, beskrivelser av fanatisk læstadianisme, anekdoter, skolens fornorskningsmetoder og egne opplevelser. Vanskelig å skille sannhet fra oppdikt. At moren hans var en Svonni og faren en Nutti kom aldri klart fram. Kanskje fordi han ikke visste det selv.

Min mors slekt som vi var omringet av der vi bodde, var norsk og opplært og preget av 50-tallets fornorskningsprosess sin nedlatende holdning overfor samer, og er det kanskje også den dag i dag. Denne samemannen, Ante Mihkkal Gaup, som kom inn i familien vår, begynte å prate samisk til oss, og etter ei stund var ikke språket så snålt lengre. Han var en fantastisk pedagog og matet oss unger med noen nye ord hver dag, ofte brukt i praktiske gjøremål knyttet til samisk tradisjonell kunnskap. Og han var ikke gamle karen selv heller. Vi begynte å høre på sameradioen, spesielt ønskekonserten, og noen av oss søsken ble langsomt en del av det samiske samfunnet, både gjennom ham og ved besøk i Kautokeino. Nå var det ingen vei tilbake.

Jeg bare rett og slett sluttet skolen i den supernorske bondebygda Bardu, forlatte skolen plutselig ei uke ute i niendeklassen og gikk aldri mer tilbake dit. Da hadde jeg blitt lei av å befinne meg i et samfunn jeg ikke hørte hjemme i, og den stadig mobbinga fra medelever som mente jeg var et utskudd på alle vis. Til og med læreren min i ungdomsskolen hånet meg for min forkjærlighet for det samiske og kontakten med samene i Kautokeino, og han var fra Tana! Vi var da midt i kampen om Alta-utbygginga og vi hadde både søskenbarn og annen familie som demonstrerte foran Stortinget og hadde sittet lenket fast i Stilla. Lærer Kollstrøm fra Tana ville ha meg til å høyt forklare framfor klassen hva ordene ČSV sto for. Jeg bare stirret på ham lenge, knep munnen igjen og i friminuttet gikk jeg. For godt. Sånn havnet jeg i Kautokeino som 15 åring og her skulle man tro at resten gikk knirkefritt. Men det gjorde det aldeles ikke. I Kautokeino var de på den tiden ganske ukjent med samer fra andre deler av Sápmi, og de som ikke snakket samisk ble regnet som nordmenn. Ikke så rart det, for de fleste av norsktalende i Kautokeino var nordmenn. Dessuten sto det i et lite kapittel i læreboka at samene bor i Indre Finnmark, lever av rein og har sitt eget språk og sin egen kultur. Denne marginaliseringsmetoden fra myndighetens side var gjentatt så mange ganger at den ble sann til slutt. Og er det til dels fremdeles. Ikke bare har samer utenfor Indre Finnmark tatt skade av den, men også de innenfor. Jeg falt mellom to stoler. I det norske samfunnet var jeg samisk, i det samiske samfunnet var jeg norsk.

Jeg havnet i norsktalende klasse i Kautokeino, selvfølgelig, jeg kunne jo bare noen få ord samisk. Da jeg begynte på videregående skole i Kautokeino, var ikke samisk et alternativ på den yrkeslinja jeg tok. Jeg fortsatte på videregående skole i Karasjok, ville ha samisk og fikk beskjed fra rådgiveren der at de prioriterer ikke å sette opp samiskundervisning for norsktalende. Ingen hjelp å få der heller. Jeg droppet ut av skolen, flyttet tilbake til Kautokeino og fikk jobb på teatret. Og der ble jeg nødt til å snakke samisk. Jeg drillet samiske replikker og revynumre med svigerbror og klarte å få det til å høres noenlunde innfødt ut. Men fart på samisken min ble det ikke før jeg flyttet til Inari og begynte på samisk teaterkurs. Ikke kunne jeg finsk og de kunne ikke norsk, så det eneste felles språket vi hadde var samisk. Jeg ble nødt til å snakke det. Og å lære utenat to sider med Hamlet på samisk og framføre det, gjorde noe med språksperren. Teater er en utmerket måte å lære språk på. Der må man ikke bare kunne framføre det så tydelig som mulig, men de rette følelsene må følge språket for å best uttrykke det man skal formidle. På den måten får man følelsen av hvert ords betydning og ordet vil alltid bli forbundet med den følelsen. Dessuten kan man skjule sitt jeg og ens usikkerhet bak en rolle.

Så traff jeg han som skulle bli min mann i tjue år og han snakket reint samisk og kunne ikke norsk. Vi snakket en blanding av norsk, svensk, samisk, finsk og engelsk. Etter teaterkurset flyttet vi til Kautokeino og samisk ble hjemmespråket, sammen med norsk. Han snakket samisk til meg, og jeg snakket norsk til ham og vi lærte hverandre språkene. Vi fikk etter hvert to unger og sto overfor et valg, hvilket språk skal snakkes til ungene? For meg var det helt unaturlig å knote på dårlig samisk til ungene, det føltes falskt og feil, så jeg valgte å snakke morsmålet mitt til dem, norsk. Og faren snakket samisk. Ungene gikk i samisk barnehage. Og her kunne det også vært bare fryd og gammen; ungene ble tospråklige, men min samisk havnet i bakleksa. Jeg forsto så å si alt, men snakket norsk hjemme. Begynte gradvis å snakke samisk med mannen min, han var ganske standhaftig med det samiske språket, selv om han etter hvert ble meget god i norsk. Så flyttet vi til Finland, og et nytt språk ble tilføyd til hjemmespråket; finsk.  Jeg var den eneste som snakket norsk i vår omgangskrets. Finsk overtok språkarenaen og ble viktigst å lære i det finske samfunnet vi levde i. Mennesket er ganske tilpasningsdyktig sånn sett.

Vi kom tilbake til Kautokeino og ungene begynte på skolen og mammaen fikk panikk. Min mangel på utdannelse ble plagsom og jeg begynte på studiekompetansekurs på vgs. Jeg fikk en fantastisk samisklærer, avdøde Inger Margrethe Olsen, som nektet for at jeg skulle på gruppa for elever med samisk som andrespråk. Jeg innvendte at jeg knapt har skrevet handleliste på samisk, og hun kvitterte med å si at da har jeg i hvert fall ikke lært å skrive feil. Hun stakk til meg boka «Giellaoahppa» og sa at nå setter vi i gang. Den først halve siden jeg skrev var rettet med rød penn som skar nådeløst i øynene. Ingenting var riktig, men hun oppmuntret og underviste så glimrende at jeg gikk ut av videregående skole med samisk som førstespråk, med skriftlig eksamenskarakter og standpunktkarakter 4!  Det var her jeg skulle fortsatt med samisk, men i stedet bestemte jeg meg for å ta yrkesutdannelse og vi flyttet til Volda på Vestlandet for å utdanne meg til dramalærer. Her kom nok et nytt språk inn i hjemmet, nynorsk. Ungene fikk av og til samiskundervisning når det var lærer tilgjengelig, men deres samisk stoppet også opp i de 18 månedene vi var der. Faren reiste land og strand rundt og holdt konserter og var sjelden hjemme så språket ble ikke holdt ved like.  

Tilbake i Kautokeino begynte jeg som dramalærer på høgskolen og knotet i vei på mangelfull samisk. Begynte på samisk grunnfag, men fant ut at det ikke går an å ha jobb, være student, tobarnsmamma, musikerenke og husbygger samtidig, så samisken ble bortprioritert nok en gang. Vår samiske snekker kunne ikke norsk, bare samisk og finsk, så da lærte jeg noen samiske fagtermer innenfor snekring, som jeg glemte i samme farta. Når det ikke brukes, glemmes det. Livet fortsatte som før noen år, og min mann ble bedre i norsk enn jeg ble i samisk.  Så dro jeg til Tromsø for å begynne på urfolksmasteren. Og der kom et nytt dagligspråk inn på arenaen; engelsk. Hele programmet var på engelsk, både skriftlig og muntlig og litteraturen; Oxford-engelsk, canadisk engelsk, amerikansk engelsk, australsk engelsk, og det vanskeligste av alt; afrikansk engelsk. Jeg slet som en gal med å henge med. Jeg streket ut med gul merkepenn hvert ord som jeg ikke forsto av akademiske fagtermer på engelsk. Det ble omtrent annethvert ord. Jeg som trodde jeg var god i engelsk, fikk meg en skikkelig nedtur da jeg oppdaga at det var slett ikke tilfellet. Jeg kunne grammatikken, men hadde ikke ordforråd. Og det hadde jeg faktisk ikke på noe språk, ikke engang på norsk. Det var da jeg oppdaget, i møte med det norske samfunnet på UiT, at jeg faktisk er ganske dårlig i norsk også. Jeg skriver det feilfritt, et dagligdags språk, men mangler ord og terminologi. Min språksituasjon gjennom årene med masse halvt og ingenting helt, har gjort meg nesten halvspråklig. Jeg har brukt en sammensurium av språk hver eneste dag, det ene har overtatt der det andre har kommet til kort, og tilbake igjen; Samisk, norsk, finsk, svensk, engelsk og nynorsk. Jeg har vært lat og valgt minste motstands vei. Ikke giddet å anstrenge meg og heller ikke vært bevisst nok.

Vi ble skilt og samisken forsvant ut av livet mitt for ei stund. Jeg levde i en engelskspråklig boble i tre år, skrev masteroppgave på engelsk og gjennomførte min master på engelsk, bodde ei stund i USA og engelsk overtok som mitt dagligspråk. Jeg holdt både foredrag og skoletimer på engelsk. Jeg har undret meg over hvordan jeg klarte den bratte læringskurven med språket engelsk, og kommet fram til at kan man grammatikken, er resten bare ord man alltids kan finne i ei ordbok eller på Google translate. Og der er nok årsaken til at jeg ikke kommer videre med samisken min; jeg kan ikke grammatikken. Jeg jobber på samisk høgskole og skal snakke og skrive samisk daglig. Det er et verre slit enn det engelskspråklige masterstudiet var. Jeg begynte å få en aversjon mot språket og fant ut at dette går ikke lenger. Jeg hadde ikke tenkt å studere mer, men skjønner at nå må jeg prioritere samisk språk. Til dere som er enspråklige vil jeg si at dere har et bedre utgangspunkt enn de som er halvspråklige, selv om de kan en del samisk. Har man god språkkompetanse på ett språk, er det lett å tilegne seg et annet. Mitt beste språk er ei blanding av alle de språkene jeg kan, og består av utvalgte ord som uttrykker best det jeg vil si. Det er jo ikke holdbart på noen arenaer, knapt nok hjemme. Men det er i så fall kun fordi ungene mine har to morsmål, og kan ett andrespråk og ett fremmedspråk flytende.

Utfordringen til vår nåværende sametingspresident er ikke for å håne henne eller trykke henne ned i dritten, som noen antyder. Det er for å sette fokus på hvor viktig det er å kunne samisk når man jobber for det samiske samfunnet.  Det er også for å oppmuntre henne, fortelle at det er fullt mulig å lære seg samisk selv om man ikke lærte det som unge. Løpet er ikke kjørt, ikke for henne og ikke for noen av oss om vi virkelig vil. Men det kommer ikke gratis, vi trenger all den hjelp fra de som behersker språket. De må dele av sin kunnskap, være generøse, godhjertete og snille med oss som skal lære. Det gagner ingen å polarisere og splitte samene i to; de som kan samisk og de som ikke kan samisk. Da taper vi alle mann. Men de som ikke kan samisk, som bruker fornorskningen som en evig unnskyldning for at de ikke kan (eller vil?) lære seg språket, vil jeg skal slutte med det og heller ta ansvar for egen læring. Jeg har utfordret sametingspresidenten, men samtidig utfordret meg selv. Nå har jeg sagt at jeg skal lære samisk ordentlig, offentlig. Så nå er det ingen vei utenom. Undervisninga starter på Samisk høgskole 16, januar. Jeg er med!

Jeg kommer til å fortsette å skrive blogg om hvordan prosessen med å lære seg samisk forløper seg og jeg lover å være åpen og ærlig. Til dere som er interesserte, følg med.  


lørdag 1. oktober 2016

Skam på samisk presse og politikere!

 

Frank Cooper and Kaya Littleturtle of the Lumbee Tribe of North Carolina greet Sami representatives from Norway, Inger Biret, Kvernmo Gaup, and Sara Marielle Gaup Beaska on Friday. Photo by Desiree Kane.
Les mer her
Disse to jentene Inger Biret Gaup og Sara Marielle Gaup Beaska, pluss Sofia Jannok, har gjort en kjempejobb borte i Standing Rock, med å vise samisk solidaritet og støtte til andre urfolk som sliter med det samme som oss. Men hvor er de samiske journalistene, politikerne og naturvernerne??? Det er meget skuffende at ikke vi samer, et urfolk som regnes som privilegert, viser større interesse for hva som foregår der borte. Igjen er det indianerne som skal brøyte veien for oss. Det gjorde de i American Indian Movement på 60- og 70-tallet, (noen ble drept og noen sitter ennå i kasjotten for innsatsen!), og vi fikk hjelp fra dem under vår oppvåkning og Alta-kamp. De urfolksorganisasjonene som de initierte til, blant annet WCIP, var en direkte årsak til at Norge ble kraftig kritisert internasjonalt for behandlinga av sitt urfolk, og vi oppnådde de rettighetene vi nå i dag nyter godt av. Samene var ikke en gang anerkjent som urfolk før på slutten av 70-tallet, så vi har mye å takke indianerne for!  
Nå er det løs igjen, denne gangen for å kjempe for rent vann og en natur som ikke er totalt tilgriset og forurenset for all ettertid. Dette gjelder oss samer også, men vi er så sløve og glad i det komfortable, at vi reagerer vel ikke før det kommer giftvann ut av drikkevannskrana. Minner forresten om hvor vi stønnet og okket oss over den uka vi ble anbefalt å koke drikkevannet her i Kauto fordi det var litt udelikat på farge etter regnsommeren. For veldig mange indianere på hele det amerikanske kontinent er dette dagligdags. Og det er ikke bare ulekker farge på vannet, det er rett og slett forgiftet av olje fra lekke oljeledninger, fracking og radioaktivt avfall Udrikkelig! Imens har selskaper som Nestlé lagt beslag på og tømmer reine drikkevannskilder, selger flaskevann så det hyler etter og påstår at vann ikke er en menneskerett. Jeg nevner gruveselskapenes herjinger, mobbinga av reindrifta, dumping av gruveslam i fjordene, plyndring av fiskefelt og jaktområder, men folk bare ser tomt ut i luften og trekker på skuldrene, også de OPPLYSTE og VELUTDANNEDE samer som nå sitter trygt og godt på sine tykke romper, har god lønn, reiser verden rundt på fancy konferanser og møter, bor på luksushotell og får den beste behandling, stolt og bevisst sin unike urfolksstatus, takket være de som gikk foran oss, indianerne. Samer har også glemt hvordan deres foreldre og besteforeldre kjempet med nebb og klør for retten til land og vann, språk og kultur. Nå dreier ting seg om deres personlige velferd, karriere, lønn og status. Så koloniserte er vi. I saken om Dakota Access Pipeline, dumping av radioaktivt avfall på reservatene, fracking og forurensing av grunnvann, er også samiske myndighetspersoner og journalister ganske likegyldige og uinteresserte. Hvorfor? Er dere trege, eller? Våkn opp!
For tre år siden var chief Paulette fra Alberta her i Sápmi og ba om hjelp til å stanse oljesandutvinninga i Alberta der Norge og Statoil hadde en markant rolle, men det var skammelig liten interesse for saken. Det var et stygt svik mot indianerne som var vår viktigste støttespillere under vår oppvåkning som urfolk. Oljesandkatastrofen der går sin gang fremdeles og folk dauer av kreft og sykdom langs vassdragene der. Dessverre går det samme veien her også, gruveselskapene trenger seg sakte men sikkert inn og ødelegger, med statens velsignelse, og snart har ikke vi heller en rein flekk lenger å være samer på. Jeg er så skamfull over at vi ikke viser bedre støtte og handlekraft i den kampen som indianerne nå tar opp, kampen om reint vann og retten til å eksistere på et land som ikke er gjennomsyret av forurensning. Snart er det vår tur, det er helt sikkert!  
Jeg har sørget for å spre denne saken om Dakota Access Pipeline så mye som jeg klarer og har sagt for lenge siden at dette handler ikke bare om indianerne i Nord Dakota, dette handler om alle menneskers rett til reint vann. Og det er indianerne som tar opp kampen igjen mot galskapen. De har erkjent ansvaret man har som urfolk, vi som bor i og lever av naturen, som først merker når ting går galt. De tar ikke bare opp kampen for seg selv, men for alle. Og samiske journalister og politikere som skulle være de første og fremste til å vise interesse for bevegelsen i Nord Dakota, er tause og uinteresserte og vil heller engasjere seg i elgjakt og hvor mange sekunder taletid man har på sametinget. Hvorfor er det ingen samer som er sendt til Nord-Dakota for å følge med hva som foregår, for å delta aktivt, bidra, støtte, planlegge strategi mot olje- og gruveselskapenes plyndring av naturen, sammen med urfolket der? Er det for langt dit? For kaldt? For ukomfortabelt? 
De tre samekvinnene, Inger Biret, Sara Marielle og Sofia som stilte opp i Standing Rock på eget initiativ har skrevet historie, helt uten hjelp fra samisk offentlighet, og berget æren vår som samer og urfolk til tross for at de bare er artister. Og de har fått MASSE oppmerksomhet og anerkjennelse verden over for sin innsats, noe som kommer alle samer til gode ganske ufortjent. Men jeg antar at en del ledere der borte stiller seg spørsmålet om hvor de samiske nyhetsreporterne og politikerne er, de som flyr på FN-møter og taler seg varm om urfolksrettigheter. Det er ikke for seint for andre å dra dit. Jeg ber samisk media og Sametinget; send noen samiske journalister med en gang for å dekke hva som foregår i Standing Rock, og noen politikere for å delta i den globale urfolkskampen mot forgifting av land og vann som nå foregår i Nord Dakota, delta i diskusjonene, strategiplanlegginga, fellesskapet, være øyne og ører og fortellere. Vi er regnet som et privilegert urfolk som har oppnådd mye i løpet av vår korte "karriere", takket være all støtten vi har fått internasjonalt. Nå er det pay-back time og på tide å gjøre seg fortjent til rollen som et av verdens ledende urfolk. Det blir garantert lagt merke til hvis vi glimrer med vårt fravær stort lenger.

søndag 18. september 2016

I have a dream...

Jeg skal ikke legge skjul på at det noen ganger er drepende kjedelig å bo her i Kautokeino, spesielt for oss som er blitt avhengige av å reise rundt om i verden og få det etterlengtede adrenalinkicket for å føle at man lever. Joda, det kan noen ganger være deilig å bare falle ned i den bedagelige hverdagstralten her som går så tregt som mulig: "-Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen, eller neste uke." Eller: "-Hvis du nu har det så travelt, hvorfor kom du ikke i går?" Men for det meste blir jeg kjempestresset av apatien og at ting går så sakte, eller ikke beveger seg i det hele tatt. Som om alt sitter fast med en elastikk som man strever med å tøye til bristepunktet, før den smekker tilbake på plass igjen. Stønn! Idag er en av de dagene. "-Guuuud kor gørr, koffor bor eg her?"

Ja, hvorfor bor jeg her, egentlig? Og hva er det som skal til for at jeg skal bli værende her, spurte jeg meg selv over morgenkaffen idag. Jeg bor her fordi jeg har jobb her. Hmm, det siste spørsmålet var verre. Jeg grublet på dette mens jeg ryddet opp ute før vinteren og vasket de siste sommerklærne før bortpakking, kokte middag og tok en høneblund. Plutselig våknet jeg med et rykk: Yess, nå vet jeg hva som skal til for at jeg skal bli her! Kan ikke jeg dra ut i verden, må verden komme til meg! Bygda trenger puls, humor, vitalitet, ungdom, kjærlighet, skjønnhet og visjoner. Og jeg mener det alvorlig.

Vi er i beit for en kulturskole. Ikke bare en sånn to-ganger-i-uka greie for barn, men en skikkelig utdanningsinstitusjon hvor vi utdanner vår ungdom i samisk kultur, en tverrfaglig utdanningspakke med både praktisk og teoretisk undervisning, med utgangspunkt i samisk- og urfolks filosofi. Det trenger vi. Ungdommene våre tar utdannelse andre steder og kommer sjelden tilbake til bygda for det finnes ikke arbeidsplasser. Og om de kommer tilbake, er de godt opplært i vestlig kultur og tankegang, og samisk språk og kultur er blitt fremmed og uvant for dem. Kulturen vår tynnes ut mer og mer og vi assimileres sakte men sikkert inn i det norske samfunnet. Klart vi skal være en del av storsamfunnet, men ikke som et vedheng til det norske, men ha egenverd og egen identitet.

Det finnes så mange som er interessert i samisk kultur, men må gi opp for det finnes bare et og annet tilbud innen feks duodji. Alle kan ikke bli duojár, men alle kan bli eksperter på egen kultur! Det finnes ikke noe hake ved det! Vi kan utdanne ungdom til alle funksjoner på teater; skuespill, lyd, lys, sminke, kostymer og duodji, scenografi og skriving av teaterstykker. Tenker det blir liv i pensjonisten Beaivváš da! Og til film, TV, radio...  Med i pakken skal det være samisk språkopplæring, historie, samfunnsfag og religion. Og gudene skal vite at vi har ekspertisen til å lære opp vår ungdom. Tenk på alle ressursene vi har, bare i Kautokeino. Her er et samisk nasjonalteater, internasjonalt filmsenter, radio, Videregående skole med kunstfag, høgskole/universitet med høyt utdannende folk i samisk språk, duodji, religion, samfunnsfag, historie, joik, osv., og Gáldu med sin urfolksekspertise, Samisk arkiv med all sin dokumentasjon fra samisk samfunn gjennom tidene, for ikke å snakke om alle ressurser som ligger i lokalbefolkningen. Alt dette har vi jo, det er jo egentlig bare å sette igang.

Dessuten tenk på alle våre kontakter med andre urfolk innen kunst og kultur. Vi kunne ha hatt et samarbeid med dem. Og man kunne ha utvekslet både lærere og elever med andre urfolksinstitusjoner som jobber med det samme, Ja, for det finnes nemlig. Men vi mangler det. Vi er mer opptatt av å parere enn å være proaktiv, har jeg inntrykk av. Vi er passive og mangler tiltakslyst.

Med en slik utdanning tar vi styring over egen kultur. Vi vil vi få en oppvoksende generasjon med solide røtter i det samiske og hele Sápmi vil få et stort tilskudd av arbeidskraft som har helhetlig kulturkompetanse. Og om ungdommene ikke velger et yrke innenfor noe av delene, vil de alltid ha gode kunnskaper om samisk kultur som de kan gi videre til sine barn. Sånn kan vi bevare vår egenart, vår unike kultur, gi det samiske samfunnet ei bærekraftig utvikling basert på våre egne verdier og visjoner. Ikke hadde det bare blitt liv i denne daue bygda, men det hadde vært ei vitamininnsprøytning for hele Sápmi.

I have a dream.. Og kan man drømme det, kan man gjøre det, heter det. Og jeg er klar, har utdannelsen og kompetansen, og har allerede bretta opp ermene. Hvem blir med?


Get-of-deFence-Arktisk-Grafitti av Anders Sunna og Linda Zina Aslaksen
Legg til bildetekst

søndag 29. mai 2016

Jeg kan nesten ikke tro det!

Idag er det søndag 29 mai. Det er 35 år siden jeg ble konfirmert. Men det er ikke det som er så spesielt. Det som er så utrolig er at jeg sitter på verandaen i Kautokeino, i bare shorts og singlet og svetter, til tross for at jeg sitter i skyggen! Og klokka er bare såvidt passert tolv. Jeg satt først på framsiden av huset, men det ble altfor varmt og sola brente verre enn en sommerdag i Sacramento. Jeg kan ikke huske at skogen har blitt grønn så tidlig før. Jo forresten, i 1984 var det også usedvanlig hett i siste halvdel av mai. Da bodde jeg i Karasjok og heggetrærne sto i full blomst før mai var omme! 2 juni var det så hett at vi bada i Karasjohka, midt på natta, med en halv meter flom i elva. Og det var den eneste varmen den sommeren, resten ble bare kaldvær og regn. Jeg håper ikke det blir likedan i år.

Uansett, jeg har kastet av overflødig klær og kastet til sides alt som skulle gjøres og bare nyter sommerdagen. Det er fantastisk fint å sitte her, man kan se lauvet vokser fra time til time, småfuglene synger av full hals. Mons ligger langflat i skyggen på verandagulvet og har ett øye lukket og et øye åpent og følger med alt som rører seg. Kanskje det daler ned en aldri så liten blåstrupe rett foran nesa? Eller ei feit flue?

Her jeg sitter kan jeg høre fuglene synge om kapp i sommervarmen, bjørkefinken, kjøttmeisa, gråspurven, blåstrupen, og løvsangeren som slenger på en ekstra trille på den lange han allerede har. Fjellbjørka har knallgrønne museører, dvergbjørka har også sprunget ut med sine bittesmå trillrunde blader og blåbærlyngen har fått blekrosa blomster. Men det er knastørt i skogen, lyngen smuldres under fotsålene og jeg skal ikke klage om det kommer en regnskur. Men ikke før i kveld! Denne sommerdagen skal jeg ha og bare nyte den i fulle drag. Sånne uventede sommerdager før mygga kommer, lader opp batteriene og er balsam for sjela.


søndag 24. april 2016

Den samiske kollektive hårsårheten og offerrollen.

Jeg er same. Og hårsår. Og mye mer. Men mest av alt er jeg hårsår. Det får jeg høre i hver eneste diskusjon om samiske saker. Det finnes ikke en "samedebatt" uten at ordet hårsår dukker opp. Det er en forunderlig mekanisme hvordan noe blir sannhet bare man gjentar det ofte nok. Samer og hårsår er blitt en norsk allmenn sannhet blant mange, det hører sammen. Akkurat som muslim og terrorist. Dessuten er jeg et offer, det har også noen besluttet og bestemt. I hver eneste debatt er jeg en hårsår, sytete same som inntar offerrollen og krever erstatning for alt. Og har omtrent statsstøtte for å gå på dass. De fleste gangene ler jeg meg skakk av påstandene, men det er det ikke alle som makter å gjøre. Derfor vil jeg ta opp problemstillinga her i min blogg og fortelle hvordan jeg ser på saken. Jeg mener det finnes en helt enkel forklaring og løsning på fenomenet.

 - Ikke vær så hårsår, hører man jo rett som det er. -Såpass må du da tåle!  Men hvorfor er man hårsår? Nå kan det jo hende at jeg har en medfødt hårsårhet siden jeg var født med masse hår. Som yngste jente med langt hår blant fem eldre (snauklipte) brødre hjalp det kanskje å skrike litt ekstra for minste lille lugg for å bli hørt? Nei, tror ikke jeg kan skylde på brødrene mine for min eventuelle "hårsårhet", ei heller min eldre søster som omsorgsfullt flettet håret mitt i stramme fletter før jeg gikk til skolen om morgenen. Det er nok ikke snakk om denne typen hårsårhet, men heller den mentale. Den samiske hårsårheten. Den kollektive hårsårheten som påstås å ha rammet hele det samiske folket. Og kanskje er det sant. Etter i århundrer å ha blitt mentalt dratt etter håret, lugget og skamklipt, har man kanskje utviklet en permanent ømhet i hodebunnen? En kronisk lidelse? En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende, sier Wikipedia. Det kan stemme bra med den samiske kollektive hårsårheten. Diagnosen på sykdommen er kronisk hårsårhet. Eller er det det? Kanskje det rett og slett er at man ikke finner seg i frekkheter og mobbing lenger fra deler av en majoritetsbefolkning som er vant å være privilegert og som opplever likeverd og likestilling som overgrep eller særbehandling. Jeg sier deler av en majoritetsbefolkning, for dette gjelder heldigvis ikke alle, men veldig mange. 

Jeg hater ordet hårsår. Det gir meg assosiasjoner til at vi samer fortsatt skal finne oss i lugging og draing etter håret uten å mukke. Såpass må vi tåle. Når du kaller meg for hårsår, forteller du meg at jeg føler for mye, at du bestemmer graden for hva som er tillatt å føle. Når du ber meg om å ikke være hårsår, ber du meg samtidig om å holde kjeft og tåle den behandlinga du synes jeg fortjener  Så kan du i fred og fordragelighet fortsette å dra meg etter håret uten at dine frekkheter får konsekvenser - for deg. For å dra meg i håret, det må du.  Og der skal samene forbli - i andre rekke. Ikke ved siden av, og slett ikke foran, men langt etter på trygg avstand fra det som kan true majoriteten og deres "eneste rette" livsførsel og ideologi. Eller suverenitet. Verst er det når andre samer irettesetter meg og forteller at jeg ikke skal være hårsår, fordi det egentlig forteller at de er hjernevasket av majoriteten, og/eller at vi samer fortjener ikke bedre behandling, at såpass må vi nemlig tåle fordi vi ikke er like mye verdt. Det er bare kjempetrist.

Så var det den påståtte offerrollen vi liksom alltid inntar. Det er helt tydelig at den offerrollen er noe som mange i majoritetsbefolkninga (eller selvhatende samer) ønsker at vi skal ha fordi det er mye lettere å forholde seg til noen man kan irettesette og oppdra, enn diskutere med på et saklig, likestilt nivå. Samer er nemlig godt utdannede folk i alle disipliner og samfunnslag og hevder seg både nasjonalt og internasjonalt. For selvutnevnte allvitere boende i små fjordhull langs kysten og rundt om i dalane kan det blir for mye å svelge. Det er ikke lenger like enkelt å ha makt over oss nå når vi kan majoritetens spilleregler. Nei, da er beste løsning å gi oss offerrollen, å degradere oss til et nivå der man kan fortsette å sjikanere og elendiggjøre samene. Der skal samene være, for de skal ikke ha egen identitet, utdanning, være smartere, flinkere, innovative eller ligge foran, i hele tatt; være en trussel mot den norske suvereniteten. Ikke her heller. Men husk, der det finnes ofre, finnes det også overgripere. Så neste gang du ønsker å sette meg i offerrollen for å degradere meg, ikke glem din egen rolle.

Til deg som er lei av hårsåre samer i offerrollen finnes det to enkle råd;

-slutt å dra samene i håret
-gi samene en annen rolle i ditt liv

torsdag 26. november 2015

Nordland anno 1776: Samene jaget som fredløse ut av landet


Illustrasjonsbilde fra internett

Dette dokumentet fant jeg for ei stund siden på internet da jeg gjorde research i forbindelse med min urfolksmasterutdanning. Først ble jeg i tvil om det i det hele tatt kunne være ekte, men så dukket det opp flere liknende etterhvert som man begynte å lete. Er fortsatt i tvil om dette virkelig kan være sant, men velger å poste det her likevel. Krangelen går tydeligvis ut på at samene har "ødelagt" skogen som staten har lagt beslag på. Vedder på at samene brukte skogen som de alltid har gjort og ikke hadde peiling på noe statlig eierskap. 

Brev til Det Kongelige Rentekammer, København, fra Amtmand over Nordlandene, de Knagenhielm, Bodøegaurd 1776:

"Hver Gaardmand forbydes at modtage saadanne Lapper inden deres Gaards Grændser og tillade dem der Opholdssted. Men tvertimod ifald de af egen Ævne ei formaar at rydde dem bort straxen anmelde det for Stedets Lensmand som paa Fogdens vægne burde ved Hiælp af Almuen straxen forjage dem som fredløse folk ud af landet. Denne forjagelse kan ikke skje paa anden eller bekvemmere Maade end at deres Gammer eller Torvhytter bliver nedrevne og opbrændte Hvorefter da maatte ved næste Kirke-Samling gjøres bekiendt af Kirke-Bakken at ingen uden Straf og Mulct maatte understaa sig at tillade Vedkommende hvis Gammer saaledes ere nedrevne og opbrændte at opføre deres Gammer inden deres Gaards Grændser eller forunde dem Tilholds Sted men at samme som Fredløse bør ansees. Dette er den eneste Maade hvorved jeg formener efter muligste Overveielse at Skovenes Ødelæggelser som skeer med bemeldte Skov-Lapper kan hæmmes da deres Udryddelse ere dertil det eneste middel."