tirsdag 31. oktober 2017

Når man brekker armen i Kautokeino og sykehuset er i Hammerfest.

En kveld skjedde det som hender veldig mange her i Norges vinterland, man faller på isen, slår seg gul og blå og brekker noe. Det i seg selv er ikke så bemerkelsesverdig, men jeg tror at prosedyren med å komme seg til sykehus er ganske uvanlig, når man bor i Kautokeino og Finnmark. Her kommer en beskrivelse av det, så kan dere dømme selv.

Jeg ringer torsdagsmorgen til legen i Kautokeino og forklarer at jeg på tur hjem fra korøvelse kvelden før har falt og slått armen, at den verker noe helt sinnsykt og at den er ubevegelig. Jeg får time på legevakta to timer senere og får min leieboer til å kjøre meg dit. Der finner legen ut at det er best å sende meg på røntgen til Alta i tilfelle brudd. Hun ordner det formelle og jeg blir bedt om å gå i resepsjonen og få de til å rekvirere en drosje til meg. De skal ordne saken og ber meg vente ved døren til drosjen kommer. Jeg venter. Og venter. Etter en halv time kommer sykepleieren til meg og sier at vi ikke har drosjetilbud i Kautokeino lenger og at vi må bruke drosje fra Alta. Men den er for øyeblikket på tur til Avžži og at det kan ta tjue minutter før den kommer. Ikke drosje i Kauto? Hva skjedde med dem? Vel, greit nok. Jeg ber dem si til drosjen at den kan hente meg hjemme. Jeg ringer min leieboer igjen og ber henne hente meg og drar hjem og kaster i meg etpar knekkebrød imens. Påsmurt med en arm. Etter tjue minutter ringer sykepleieren og sier at det vil ta halvannen time før drosjen er hos meg. Jeg banner og regner fort ut at hvis jeg må til Hammerfest, vil jeg ikke være tilbake før sein kveld med den farta. Heldigvis sto noen kompiser akkurat på tur til å kjøre til Alta og jeg hopper med dem. Halv ett kjører vi.

Omtrent to timer senere melder jeg meg på Helsesenteret i Alta og blir bedt om å sitte ned og vente. Radiografen kommer rimelig raskt og henter meg og tar bilder av armen fra forskjellige vinkler. Så forsvinner han inn på bakrommet. Jeg går etter og spør om den er brukket. Han sier at bildene blir sendt elektronisk til Hammerfest og at jeg må vente på svar fra legen der. Jeg setter meg å vente igjen. Og venter. Og venter. Ingenting skjer. Etter tre kvarter ringer jeg til helsesenteret i Kauto, men de har ikke ringetid så ingen svarer telefonen. Så ringer jeg legevakta der. De ber meg vente på telefon fra Kautolegen som skal bli underrettet av Hammerfest sykehus om armen er brukket eller ikke. Så jeg venter litt til. En halv time faktisk, før jeg ringer til legevakta igjen i Kauto og spør. De sier legen min er opptatt med en akuttpasient og ringer meg så snart hun kan. Ok, da kan jeg like godt gå og finne noe å spise. Både resepsjonen og kantina stengte på Alta helsesenter så jeg tar peiling på Parksenteret, med venstrearmen plassert i jakkelomma. På veien dit ringer Kautolegen og sier at de har fått beskjed fra Hammerfest om at det er brudd i armen og at jeg må dit for å gipses. Jeg banner igjen. De rekvirerer en ny drosje til meg og ber meg vente på Parksentret til den kommer.

Jeg går til bakeriutsalget og kjøper meg etpar skoleboller og ei flaske vann, noe annet rekker jeg vel ikke. Jeg setter meg i hallen og spiser skolebollene og strever med å åpne vannflaska med ei hand. Klemmer den mellom knærne og vrir til. Nei, den bare snurrer rundt mellom knærne mine. Jeg klemmer hardere til og vrir opp korken så spruten står i taket omtrent. Jeg spiser og venter. Og venter. Og venter, og føler meg helt utilpass og idiot der jeg sitter med en brukket arm og smiler til kjentfolk som går forbi mens armen verker noe helt for jævlig. Paracet virker så avgjort ikke på den slags skader. Etter en halv time ringer jeg til legevakta i Kauto og sier at drosjen ikke har dukka opp. De bestiller en ny drosje, men akkurat da kommer den de først bestilte. Så drar vi omsider til Hammerfest. To timer og ti minutter tar det, sier drosjesjåføren, hvis været og godt og Sennalandet åpent.

Etter to timer og ti minutter er vi utafor sykehuset i Hammerfest og jeg går inn hovedinngangen og tar peiling på resepsjonen for å høre hvor jeg skal hen. Resepsjonen er stengt og ingen er å se. Jeg går i kiosken og spør hvor man kan henvende seg, men de har ikke peiling. Heldigvis kommer drosjesjåføren meg til unnsetning, sier han skulle ha kjørt meg til akuttmottaket heller og geleider meg inn rette døra. Ny resepsjon og ingen å se. Nå begynner jeg å bli utålmodig. Jeg titter inn ei dør og ser ei hvitkledd dame og ber om hjelp. Hun sier hun egentlig ikke skal hjelpe meg, men kan komme snart. Jeg drister meg på do en snartur og setter meg ned på venterommet og venter. Etter ti minutter kommer en annen sykepleier og spør om jeg får hjelp. Hun lover å gi beskjed til legen at jeg er der. Etter ei stund kommer legen, og jeg har mistet oversikten over hvor lenge jeg har ventet. Klokka er halv åtte på kvelden og jeg er sulten, tørst og trøtt. Han vil ha nye bilder av armen og handleddet før de gipser og vi rekker akkurat radiografen før han går av vakt. De tar bilder og jeg blir bedt om å vente igjen. 

Klokka på veggen er litt over åtte da legen kommer ut og sier at vi trenger ikke gipse, at bruddet er lite og stabilt og det går bra om jeg holder armen i ro noen uker. Jeg sukker lettet, takker for meg og drar for å finne noe mat i kiosken og drosjesjåføren som har ventet på meg. Kiosken var akkurat stengt kl åtte. Han opplyser om at det bare er rekvirert drosje til Alta og at jeg trenger en videre rekvisisjon til Kauto hvis jeg vil hjem. Nå banner jeg ikke, føler bare avmakt. Tilbake til resepsjonen på akutten. En mannlig sykepleier skriver ut rekvisisjon til Kauto til protest fra de andre som mener de kan kun sende meg til Alta. Jeg tror han så tordenskyen over hodet mitt. Eller kanskje tåren i øyekroken.

Vi drar fra sykehuset. Drosjesjåføren som er en veldig snill og forståelsesfull mann, stopper på Circle K i byen og lar meg kjøpe en hamburger før vi kjører til Kauto. Halv ett på natta sjangler jeg ut av drosja og siger opp trappa til leiligheten min. Tolv timer og 60 mil tok det altså, for å få konstatert at jeg ikke trenger gips. Nå var ikke mitt sykdomstilfelle så ekstremt, og jeg fikk sikkert det beste de kunne tilby, men ærlig talt: hvor ellers i landet tar det tolv timer til og fra et sykehus for å (ikke) få gipset en arm? Og hva om armen hadde vært helt av? Og når Sennalandet er stengt pga uvær? Heldigvis er jeg ellers et forholdsvis ungt, friskt og oppegående menneske. Tenker med skrekk på hvordan et gammelt menneske som min mor, uten peiling på hvordan man bruker en mobiltelefon, ville taklet dette, uten mat og drikke. Dårlig, sannsynligvis, svært dårlig. Ja takk til sykehus i både Alta og Hammerfest! Eller hva sier dere?

tirsdag 17. oktober 2017

Med rett til å krenke



Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre! For latterliggjøringa av samene fra våre ledende politikere og ikke minst TV2, er en måte å få samene til å tie på. Få de til å slutte å klage, slutte å blande seg, slutte å komme med innvendinger, slutte å bremse, slutte å eksistere som samer, og heller «bli en av oss.» Neitakk, jeg vil ikke bli en av dere, som krenker, som fornærmer, som harselerer, latterliggjør og mobber de som ikke er som dere.

Siv Jensens indianerkostyme var vel ikke verdens ende, men at samer kritiserer det, ja DET er visst verdens ende, ifølge altfor mange aviser og kommentarfelt rundt omkring i det ganske land! Aldri har vel noen vært mer enige og kollektivt gitt støtte til Siv Jensen, folk som ellers ikke kan fordra henne. Aldri har vel folket vært mer samlet og enige. Men hva godtar man ikke, bare man får anledninga til å sable ned samene. Ja for det var ikke bare samerådsmedlem Christina Henriksen eller sametingspresident Aili Keskitalo som i sin vennlighet opplyste om finansministerens upassende opptreden, som ble sablet ned. Nei, hele samefolket ble hakket løs på, revet fra hverandre, grillet og fortært i en kollektiv nasjonal gribbefest. Og de få representantene for indianerne som befant seg i Norge og ytret seg om at indianerkostymet ikke var greit, ble tiet i hjel. Ingen kommenterte eller tok til etterretning de de sa, i stedet for fikk samene hele skyllebøtta for å ha ytret seg. Det er mye lavere terskel for å hetse samene. I denne debatten har det vist seg at det er faktisk helt stuerent det, og støttet av Norges statsråder, menneskerettighetsforkjempere og riksdekkende medier.

Jeg er svært skuffet over oppførselen til folk i denne saken og at kunnskapsnivået er så lavt. At Siv Jensen ikke har bedre folkeskikk, er jo ikke uventet. Hennes parti går aktivt inn for å legge ned sametinget og kvitte seg med den brysomme utgiftsposten urfolket. Akkurat som om man blir gratis eller forsvinner fra utgiftsposter bare man blir helnorsk. Og hennes kunnskap om urfolk begrenser seg til Disneys hvitvaskede eventyrfortelling om Pocahontas, tydeligvis.  Jensens rådgiver Petter Kvinge Tvedt som setter indianerne i kategori med sjørøvere og synes man har det rette glimtet i øyet når man morer seg på andres bekostning, er tydeligvis av samme oppfatning. At finansdepartementet i det hele tatt velger kostymefesttema som «Ville Vesten», et folkemord uten like der urfolket ble nærmest utryddet av de hvite, viser hvor selvsentrert og lite opplyst de er. De glir rett inn som medlem av kategorien White Supremacy, som er basert på en rasistisk ideologi hvor de hvite er det overlegne folkeslag og deres verdenssyn er det eneste riktige. At Norge i en årrekke er blitt sterkt kritisert av FN’s spesialrapportører for urfolk James Anaya og Victoria Tauli Corpuz for sin behandling av sitt urfolk, bekymrer dem ikke.

Men spesielt skuffet er jeg over fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf som mener at en indianer karnevalskostyme representerer ytringsfrihet, (ja, hva var det Siv Jensen prøvde å ytre i såfall?) Kierulf var på besøk i Kautokeino for noen uker siden og snakket varmt om folks rettigheter til å ytre seg, og som sto fram som både forståelsesfull og sympatisk i samtale med både Keskitalo og andre frammøtte på Samisk Høgskole. Forståelsen ble ikke med henne på flyreisen hjem tydeligvis, og den hellige ytringsfriheten hun pratet så ivrig om gjelder visst ikke for samene. Samene skal holde kjeft og vente til de blir spurt, eller? Da tror jeg vi får vente lenge.

TV2’s morsomme innslag med det riktige glimtet i øyet (ifølge dem selv), sier alt om hvilket nivå Norge ligger på når det gjelder kunnskapen om andre kulturer og ikke minst urfolk. I følge dem er indianere i kategori med vampyrer, hekser, Supermann, elg, dauinger og andre Halloweenkostymer. Altså ingen forskjell på folk og fantasi. Det er direkte flaut, og med et sånt menneskesyn og mangel på perspektiv kan i hvert fall ikke jeg stole på de nyheten som kommer fra den kanten. Hvis det er så legalt å kle seg ut som et undertrykket folk hvis historie er basert på grusomheter, massakrering og utslettelse, hvorfor er det ingen som kler seg ut som jødisk fange eller nazist og leker Auschwitz? Et av de skjelettkostymene vist fram på TV2 i går kunne passet bra. For konseptet er jo det samme, bare det at folkemordet på indianerne var mye mer omfattende og foregår fremdeles, nå i «siviliserte» former.

Nei, det er ikke greit å kle seg ut i indianerkostyme og flashe med det offentlig når man er finansminister. Spesielt ikke når Statens pensjonsfond eller Oljefondet som hun er øverste leder for, er en av investorene i Dakota Access Pipeline som ytterligere fortrenger urfolket i Nord-Dakota og forurenser deres drikkevann. Jeg håper at alle husker demonstrasjonene på Standing Rock i fjor der indianerne ble av myndighetene og oljeselskapet banket, sprayet med tåregass, skutt på med gummikuler og spylt med brannslanger i frosten for å fordrive dem fra deres egne marker. Alt for å gi plass til utbygginga av oljeledninga som altså Norge er en del av. At finansministeren noen måneder etterpå sender ut i offentligheten et bilde av seg selv ikledd indianerkostyme og et stort glis, har jeg ingen problem med å forstå at kan oppfattes som både ondskapsfullt og krenkende av dem det gjelder. Dessverre er ikke dette bildet av Jensen beholdt innenfor landets grenser. Det er for lengst gått ut på langtrekkende sosiale medier i blant annet statene Minnesota og Nord-Dakota. Vi er ikke alene i verden og urfolk har et verdensnettverk. Reaksjonene uteble ikke, og de var ikke nådige i sine kommentarer! Henriksen og Keskitalo ble søndagskolejenter i forhold.

Og så er det den evinnelige klisjeen som følger samene hvor enn man går og hva enn man gjør: HÅRSÅR. Vet dere hva, hvis samene hadde vært gitt plass til å drive forebyggende arbeid, opplysningsarbeid og kunnskapsformidling, hadde bildet blitt et annet. Nå slipper samene til å uttale seg i riksdekkende media kun hvis det dreier seg om innsigelser og protester, ikke ellers. Alltid i etterkant, aldri i forkant. Norges medier er samlet om å gi et bilde av samene som sutrete, klagete og ikke minst HÅRSÅR. Det er der Norge liker å ha samene. Og det er jo høvelig å ha noen syndebukker, noen som gjør alt galt, noen som er i kontrast til og forsterker bildet av de gode, riktige nordmenn. Det gir glimt i øyet, det!

lørdag 1. oktober 2016

Skam på samisk presse og politikere!

 

Frank Cooper and Kaya Littleturtle of the Lumbee Tribe of North Carolina greet Sami representatives from Norway, Inger Biret, Kvernmo Gaup, and Sara Marielle Gaup Beaska on Friday. Photo by Desiree Kane.
Les mer her
Disse to jentene Inger Biret Gaup og Sara Marielle Gaup Beaska, pluss Sofia Jannok, har gjort en kjempejobb borte i Standing Rock, med å vise samisk solidaritet og støtte til andre urfolk som sliter med det samme som oss. Men hvor er de samiske journalistene, politikerne og naturvernerne??? Det er meget skuffende at ikke vi samer, et urfolk som regnes som privilegert, viser større interesse for hva som foregår der borte. Igjen er det indianerne som skal brøyte veien for oss. Det gjorde de i American Indian Movement på 60- og 70-tallet, (noen ble drept og noen sitter ennå i kasjotten for innsatsen!), og vi fikk hjelp fra dem under vår oppvåkning og Alta-kamp. De urfolksorganisasjonene som de initierte til, blant annet WCIP, var en direkte årsak til at Norge ble kraftig kritisert internasjonalt for behandlinga av sitt urfolk, og vi oppnådde de rettighetene vi nå i dag nyter godt av. Samene var ikke en gang anerkjent som urfolk før på slutten av 70-tallet, så vi har mye å takke indianerne for!  
Nå er det løs igjen, denne gangen for å kjempe for rent vann og en natur som ikke er totalt tilgriset og forurenset for all ettertid. Dette gjelder oss samer også, men vi er så sløve og glad i det komfortable, at vi reagerer vel ikke før det kommer giftvann ut av drikkevannskrana. Minner forresten om hvor vi stønnet og okket oss over den uka vi ble anbefalt å koke drikkevannet her i Kauto fordi det var litt udelikat på farge etter regnsommeren. For veldig mange indianere på hele det amerikanske kontinent er dette dagligdags. Og det er ikke bare ulekker farge på vannet, det er rett og slett forgiftet av olje fra lekke oljeledninger, fracking og radioaktivt avfall Udrikkelig! Imens har selskaper som Nestlé lagt beslag på og tømmer reine drikkevannskilder, selger flaskevann så det hyler etter og påstår at vann ikke er en menneskerett. Jeg nevner gruveselskapenes herjinger, mobbinga av reindrifta, dumping av gruveslam i fjordene, plyndring av fiskefelt og jaktområder, men folk bare ser tomt ut i luften og trekker på skuldrene, også de OPPLYSTE og VELUTDANNEDE samer som nå sitter trygt og godt på sine tykke romper, har god lønn, reiser verden rundt på fancy konferanser og møter, bor på luksushotell og får den beste behandling, stolt og bevisst sin unike urfolksstatus, takket være de som gikk foran oss, indianerne. Samer har også glemt hvordan deres foreldre og besteforeldre kjempet med nebb og klør for retten til land og vann, språk og kultur. Nå dreier ting seg om deres personlige velferd, karriere, lønn og status. Så koloniserte er vi. I saken om Dakota Access Pipeline, dumping av radioaktivt avfall på reservatene, fracking og forurensing av grunnvann, er også samiske myndighetspersoner og journalister ganske likegyldige og uinteresserte. Hvorfor? Er dere trege, eller? Våkn opp!
For tre år siden var chief Paulette fra Alberta her i Sápmi og ba om hjelp til å stanse oljesandutvinninga i Alberta der Norge og Statoil hadde en markant rolle, men det var skammelig liten interesse for saken. Det var et stygt svik mot indianerne som var vår viktigste støttespillere under vår oppvåkning som urfolk. Oljesandkatastrofen der går sin gang fremdeles og folk dauer av kreft og sykdom langs vassdragene der. Dessverre går det samme veien her også, gruveselskapene trenger seg sakte men sikkert inn og ødelegger, med statens velsignelse, og snart har ikke vi heller en rein flekk lenger å være samer på. Jeg er så skamfull over at vi ikke viser bedre støtte og handlekraft i den kampen som indianerne nå tar opp, kampen om reint vann og retten til å eksistere på et land som ikke er gjennomsyret av forurensning. Snart er det vår tur, det er helt sikkert!  
Jeg har sørget for å spre denne saken om Dakota Access Pipeline så mye som jeg klarer og har sagt for lenge siden at dette handler ikke bare om indianerne i Nord Dakota, dette handler om alle menneskers rett til reint vann. Og det er indianerne som tar opp kampen igjen mot galskapen. De har erkjent ansvaret man har som urfolk, vi som bor i og lever av naturen, som først merker når ting går galt. De tar ikke bare opp kampen for seg selv, men for alle. Og samiske journalister og politikere som skulle være de første og fremste til å vise interesse for bevegelsen i Nord Dakota, er tause og uinteresserte og vil heller engasjere seg i elgjakt og hvor mange sekunder taletid man har på sametinget. Hvorfor er det ingen samer som er sendt til Nord-Dakota for å følge med hva som foregår, for å delta aktivt, bidra, støtte, planlegge strategi mot olje- og gruveselskapenes plyndring av naturen, sammen med urfolket der? Er det for langt dit? For kaldt? For ukomfortabelt? 
De tre samekvinnene, Inger Biret, Sara Marielle og Sofia som stilte opp i Standing Rock på eget initiativ har skrevet historie, helt uten hjelp fra samisk offentlighet, og berget æren vår som samer og urfolk til tross for at de bare er artister. Og de har fått MASSE oppmerksomhet og anerkjennelse verden over for sin innsats, noe som kommer alle samer til gode ganske ufortjent. Men jeg antar at en del ledere der borte stiller seg spørsmålet om hvor de samiske nyhetsreporterne og politikerne er, de som flyr på FN-møter og taler seg varm om urfolksrettigheter. Det er ikke for seint for andre å dra dit. Jeg ber samisk media og Sametinget; send noen samiske journalister med en gang for å dekke hva som foregår i Standing Rock, og noen politikere for å delta i den globale urfolkskampen mot forgifting av land og vann som nå foregår i Nord Dakota, delta i diskusjonene, strategiplanlegginga, fellesskapet, være øyne og ører og fortellere. Vi er regnet som et privilegert urfolk som har oppnådd mye i løpet av vår korte "karriere", takket være all støtten vi har fått internasjonalt. Nå er det pay-back time og på tide å gjøre seg fortjent til rollen som et av verdens ledende urfolk. Det blir garantert lagt merke til hvis vi glimrer med vårt fravær stort lenger.

søndag 24. april 2016

Den samiske kollektive hårsårheten og offerrollen.

Jeg er same. Og hårsår. Og mye mer. Men mest av alt er jeg hårsår. Det får jeg høre i hver eneste diskusjon om samiske saker. Det finnes ikke en "samedebatt" uten at ordet hårsår dukker opp. Det er en forunderlig mekanisme hvordan noe blir sannhet bare man gjentar det ofte nok. Samer og hårsår er blitt en norsk allmenn sannhet blant mange, det hører sammen. Akkurat som muslim og terrorist. Dessuten er jeg et offer, det har også noen besluttet og bestemt. I hver eneste debatt er jeg en hårsår, sytete same som inntar offerrollen og krever erstatning for alt. Og har omtrent statsstøtte for å gå på dass. De fleste gangene ler jeg meg skakk av påstandene, men det er det ikke alle som makter å gjøre. Derfor vil jeg ta opp problemstillinga her i min blogg og fortelle hvordan jeg ser på saken. Jeg mener det finnes en helt enkel forklaring og løsning på fenomenet.

 - Ikke vær så hårsår, hører man jo rett som det er. -Såpass må du da tåle!  Men hvorfor er man hårsår? Nå kan det jo hende at jeg har en medfødt hårsårhet siden jeg var født med masse hår. Som yngste jente med langt hår blant fem eldre (snauklipte) brødre hjalp det kanskje å skrike litt ekstra for minste lille lugg for å bli hørt? Nei, tror ikke jeg kan skylde på brødrene mine for min eventuelle "hårsårhet", ei heller min eldre søster som omsorgsfullt flettet håret mitt i stramme fletter før jeg gikk til skolen om morgenen. Det er nok ikke snakk om denne typen hårsårhet, men heller den mentale. Den samiske hårsårheten. Den kollektive hårsårheten som påstås å ha rammet hele det samiske folket. Og kanskje er det sant. Etter i århundrer å ha blitt mentalt dratt etter håret, lugget og skamklipt, har man kanskje utviklet en permanent ømhet i hodebunnen? En kronisk lidelse? En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende, sier Wikipedia. Det kan stemme bra med den samiske kollektive hårsårheten. Diagnosen på sykdommen er kronisk hårsårhet. Eller er det det? Kanskje det rett og slett er at man ikke finner seg i frekkheter og mobbing lenger fra deler av en majoritetsbefolkning som er vant å være privilegert og som opplever likeverd og likestilling som overgrep eller særbehandling. Jeg sier deler av en majoritetsbefolkning, for dette gjelder heldigvis ikke alle, men veldig mange. 

Jeg hater ordet hårsår. Det gir meg assosiasjoner til at vi samer fortsatt skal finne oss i lugging og draing etter håret uten å mukke. Såpass må vi tåle. Når du kaller meg for hårsår, forteller du meg at jeg føler for mye, at du bestemmer graden for hva som er tillatt å føle. Når du ber meg om å ikke være hårsår, ber du meg samtidig om å holde kjeft og tåle den behandlinga du synes jeg fortjener  Så kan du i fred og fordragelighet fortsette å dra meg etter håret uten at dine frekkheter får konsekvenser - for deg. For å dra meg i håret, det må du.  Og der skal samene forbli - i andre rekke. Ikke ved siden av, og slett ikke foran, men langt etter på trygg avstand fra det som kan true majoriteten og deres "eneste rette" livsførsel og ideologi. Eller suverenitet. Verst er det når andre samer irettesetter meg og forteller at jeg ikke skal være hårsår, fordi det egentlig forteller at de er hjernevasket av majoriteten, og/eller at vi samer fortjener ikke bedre behandling, at såpass må vi nemlig tåle fordi vi ikke er like mye verdt. Det er bare kjempetrist.

Så var det den påståtte offerrollen vi liksom alltid inntar. Det er helt tydelig at den offerrollen er noe som mange i majoritetsbefolkninga (eller selvhatende samer) ønsker at vi skal ha fordi det er mye lettere å forholde seg til noen man kan irettesette og oppdra, enn diskutere med på et saklig, likestilt nivå. Samer er nemlig godt utdannede folk i alle disipliner og samfunnslag og hevder seg både nasjonalt og internasjonalt. For selvutnevnte allvitere boende i små fjordhull langs kysten og rundt om i dalane kan det blir for mye å svelge. Det er ikke lenger like enkelt å ha makt over oss nå når vi kan majoritetens spilleregler. Nei, da er beste løsning å gi oss offerrollen, å degradere oss til et nivå der man kan fortsette å sjikanere og elendiggjøre samene. Der skal samene være, for de skal ikke ha egen identitet, utdanning, være smartere, flinkere, innovative eller ligge foran, i hele tatt; være en trussel mot den norske suvereniteten. Ikke her heller. Men husk, der det finnes ofre, finnes det også overgripere. Så neste gang du ønsker å gi meg offerrollen for å degradere meg, ikke glem din egen rolle. 

Til deg som er lei av hårsåre samer i offerrollen finnes det to enkle råd;

-slutt å dra samene i håret
-gi samene en annen rolle i ditt liv

torsdag 26. november 2015

Nordland anno 1776: Samene jaget som fredløse ut av landet


Illustrasjonsbilde fra internett

Dette dokumentet fant jeg for ei stund siden på internet da jeg gjorde research i forbindelse med min urfolksmasterutdanning. Først ble jeg i tvil om det i det hele tatt kunne være ekte, men så dukket det opp flere liknende etterhvert som man begynte å lete. Er fortsatt i tvil om dette virkelig kan være sant, men velger å poste det her likevel. Krangelen går tydeligvis ut på at samene har "ødelagt" skogen som staten har lagt beslag på. Vedder på at samene brukte skogen som de alltid har gjort og ikke hadde peiling på noe statlig eierskap. 

Brev til Det Kongelige Rentekammer, København, fra Amtmand over Nordlandene, de Knagenhielm, Bodøegaurd 1776:

"Hver Gaardmand forbydes at modtage saadanne Lapper inden deres Gaards Grændser og tillade dem der Opholdssted. Men tvertimod ifald de af egen Ævne ei formaar at rydde dem bort straxen anmelde det for Stedets Lensmand som paa Fogdens vægne burde ved Hiælp af Almuen straxen forjage dem som fredløse folk ud af landet. Denne forjagelse kan ikke skje paa anden eller bekvemmere Maade end at deres Gammer eller Torvhytter bliver nedrevne og opbrændte Hvorefter da maatte ved næste Kirke-Samling gjøres bekiendt af Kirke-Bakken at ingen uden Straf og Mulct maatte understaa sig at tillade Vedkommende hvis Gammer saaledes ere nedrevne og opbrændte at opføre deres Gammer inden deres Gaards Grændser eller forunde dem Tilholds Sted men at samme som Fredløse bør ansees. Dette er den eneste Maade hvorved jeg formener efter muligste Overveielse at Skovenes Ødelæggelser som skeer med bemeldte Skov-Lapper kan hæmmes da deres Udryddelse ere dertil det eneste middel."


fredag 12. desember 2014

Samer ikke gode nok for sitt eget teater?

Beaivváš styret har nok en gang foretrukket å ansette en ikke-samisk teatersjef, til tross for at det nå finnes kvalifiserte folk som kunne overtatt. At vi ikke har hatt flust av samiske teatersjefer å velge mellom i årenes løp, er jo naturlig siden det samiske teateret bare er litt over 30 år. De ikke-samiske teatersjefene har utvilsomt gjort alt det beste de kan for det samiske teateret, sett fra deres ståsted, men det er vel lov å undres på om tilstanden ved teateret hadde vært bedre om vi hadde hatt en leder med samisk kulturkompetanse? Det hadde i alle fall vært annerledes og mer «vårt». Nå har vi folk som kan overta. Det var to høykompetente samer som kunne fått jobben, men det var altså ikke gode nok. Er det virkelig slik at vi samer ikke er gode nok for vårt eget teater? Hva kommer en slik tankegang av? Er det på grunn av påtrykk og påvirkning fra den skandinaviske teatereliten og deres syn på samekulturen? Med en slik overlegen holdning får vi jo heller aldri opparbeidet oss den kompetansen som kreves. Nå ble den nye sjefen fra Sverige med sin brokete fortid valgt fordi han har solid ledererfaring. Greit det, men hvem skal ta seg av kunsten og kulturen? Skal teatret ansette en kunstnerisk leder med kulturkompetanse i tillegg? Eller skal ansvaret ligge på skuespillerne som så ofte før?

Jeg er enig i at kultur skal deles, men det skal eierne gjøre selv. Kan du dele ut noe som ikke er ditt? Det er lett å gi fra seg noe som man ikke eier, noe man ikke har kjempet for. Og hvem eier og kan bestemme over samekulturen, er neste spørsmål. Er det de som sitter i utkanten, kjenner dragning mot det samiske, har samiske aner og kjenner stolthet over det man er en del av; de som pynter seg med det samiske når det er dem til fordel; de som sitter på gjerdet i politiske eller kulturelle spørsmål og sutrer når det kreves noe av dem, de som surfer samekulturen for spesialiteter til egen nytte kun, som aldri selv genererer men forbruker? Eller er det de som kjemper for å ta tilbake det de har mistet, de som strever for språket og som sitter med samisk ordbok i ene handa, lommetørkleet i andre og poden på fanget og tørker både sine egne og ungens tårer over samiskleksa? Og de som daglig sliter for sin livsstil og verdier, de som ser ut høvelige belling-emner til neste års konfirmant mens de er på jobb hos reinflokken; de som med kjærlighet og omsorg syr, vever, strikker, fletter, preparerer skinn for seg selv og sin families tradisjonelle klær, som har så mye kunnskap at de kan tillate seg å forandre og fornye fordi de ønsker det, ikke fordi de ikke vet bedre? Hva med de som daglig utsetter seg for vanskeligheter, blir sjikanert, får refs fra alle hold, også høyeste, fordi de har viet livet sitt til å redde språk, næring og det som er samiske verdier? Velg selv, jeg vet ikke hva som er gjeldene. Jeg synes det er sårende at vi ikke anser oss selv som gode nok for å forvalte våre egne institusjoner og kulturverdier. Det skinner igjennom et utidig overformynderi som hører forrige årtusen til. Så var det altså likevel noe i påstanden om at kolonismens høyeste nivå er nådd når de koloniserte koloniserer seg selv. 

Beaivváš er den viktigste kulturinstitusjonen vår, sies det, men jeg lurer på for hvem? Akkurat nå synes jeg Beaivváš er i ferd med å miste fotfestet og spiller seg selv ut av det samiske samfunnet. Er Beaivváš bare et vestlig teater spilt på samisk og et samisk teater slik ikke-samer foretrekker det? Bare for å ha det klart; jeg er ikke for å snevre inn samekulturen, men jeg er for at samene skal forvalte sine kulturverdier selv og dele av den til hele verden. Men det skal generere, ikke utvanne og forbruke, og det skal være på samiske premisser, ikke andres.

Jeg avslutter med en anerkjent og universell definisjon på hva kultur er;

“Culture is the system of shared beliefs, values, customs, behaviors and artifacts that the members of society use to cope with their world and with one another, and that are transmitted from generation to generation through learning.”  Franz Boas

For urfolk kommer et tillegg;

“Culture is also that aspect of our existence which makes us similar to some people, yet different from the majority of the people in the world.” Fra FN’s publikasjon State of the World’s Indigenous Peoples.

fredag 28. november 2014

Mobbinga av reindrifta.

Jeg vil presentere dere for et hjertesukk fra en kvinne i Kautokeino. Hun sier ting akkurat som de er og jeg er helt enig med henne. Reindriftsnæringa mobbes til døde.

«Reintall varierer og det kan opparbeides store flokker eller de kan slaktes ned, alt etter hvordan man velger å prioritere for seg og sine barn. Men ødelagte landressurser får man aldri tilbake. Staten lager saker som folk blir opptatt av, og sparker menneskene hardt og lenge, slik at det skal smerte kraftigst mulig, slik at de blir liggende lenge nede mens de selv fråtser i naturrikdommene våre for å ødelegge for all reindrift i all framtid. Det er selvsagt også bra for dem å lage krangler og mobbing, splitte slik at de selv kan herske. Statskanalen NRK Sápmi er heller ikke for samene. Ikke la deg herse med og husk: Vern om naturen!»

Jeg innrømmer at jeg ikke har så mye peiling på reindrift, det er snart hundre år siden min nærmeste slekt var reineiere, men jeg kjenner igjen herskepolitikken som utøves mot reindriften. Reindriften er det siste samiske vi har igjen som er forbeholdt samene, i Norge vel og merke. Regjeringa med diverse ministere - høy på seg selv og sin egen myndighet -  i spissen, har lenge ønsket å ha 100% kontroll på reindrifta for å radere den bort, sakte men sikkert. Jeg vet at dette høres radikalt ut i de fleste sine ører, men det er faktisk kolonisering staten ennå driver med. Koloniseringens ånd er å skaffe seg fullstendig kontroll over et folk for å få tilgang til deres rikdommer og ressurser. Selv om metodene er forskjellige rundt om i verden, er målet alltid det samme.

Etter flere år med urfolksstudier på et norsk universitet, har jeg ikke bare fått direkte tilgang til fakta fra urfolksverden, men også fått kjenne på kroppen hvilken mentalitet og vankunnighet som hersker hos majoritetsbefolkninga. Det er intet annet enn bevisst eller ubevisst nedlatenhet, en paternalistisk holdning, et overformynderi som tror at deres tankegang er den eneste riktige, at det er normalen.  Og de vet å bruke ren makt når deres kunnskap ikke strekker til, som en metode for å komme seg ovenpå, altså over deg, med andre ord; undertrykke. Denne hersketeknikken  er usynlig for de fleste fordi vi er så vant til det, samfunnet er så gjennomsyret av dette at vi reagerer ikke lengre. Det er som å ha en uhelbredelig sykdom, man vet den er der og har lært seg å leve med den, men man velger å ignorere den for å leve et mest mulig «normalt» liv. Og man legger bare merke til den hvis den verker.

 Nå er det altså reineierne igjen som er syndebukkene. Samiske medier velger å stå på statens side i reindriftspolitikken, offentliggjøre hvor mange rein den enkelte har, selv om dette har vært og er helt uhørt i forhold til den samiske moralen. Slik er NRK Sápmi med på å gi staten tilgang til vårt aller helligste og gi staten en hjelpende hånd med en gang for alle å brekke ryggraden til den siste samiske primærnæringen, den halvt-årtusen gamle reindrifta. Når reindriftsnæringa forsvinner, forsvinner også samene som folk, det er sikkert. Da er det ingenting lengre som skiller oss fra majoriteten. Da er vi ferdig assimilert og staten kan endelig etter århundrers strev se seg ferdig med jobben og få fritt leide til det siste som var vårt; naturområdene og beitelandet. Hva har vi igjen da av det samiske, bortsett fra eksotismen som varer i noen ti år? Vi ender opp i eventyret som samene på finsk side, der den finske turismen har tatt eierskap over samekulturen og blander samer og julenisser til ei salgbar smørje av fantasi og virkelighet. Snart er samene en saga blott, i ordets rette forstand.

Det gjør vondt å oppleve at samene ikke holder sammen. Og det må være særdeles vondt for reindriftssamene å bli dolket i ryggen av sine egne. Jeg har selv opplevd å miste gamle venner, venner som er gått inn i kommunepolitikken, fordi jeg stiller spørsmålstegn ved deres holdninger til reindrifta. Det tolereres ikke. Reindrifta skal hakkes på, reineiere skal i gapestokken, vi samer skal kritisere og tukte våre egne, reineierne. Da er vi moderne og samfunnsansvarlige får vi opplyst, men i virkeligheten kan det være tegn på at vi underdanige og bevis på at koloniseringa av oss har vært vellykket. Vi får innprentet at dette er utviklingspolitikk, at dette er 21 århundre og at vi er bakstreverske og gammeldagse om vi sier noe annet. Min gamle skolevenninne har så rett, med riktig politikk er reindriftsnæringa regulerbar i forhold til beiteområdene. Med gruvedrift er naturområdene ødelagt for all ettertid. Hva velger du? Jeg nekter også å la meg herse med.

Noen spørsmål til slutt: Hva er det som gjør deg til same? Hva er det du forteller turistene og andre utenforstående når de spør om samene? Tenk ærlig og grundig etter…