tirsdag 12. juni 2018

Hverdagssamen versus luksussamen

Det er blitt veldig populært å bruke kofte og være same for tiden. Nei, ikke den samen som sliter med norsken, eller den som sloss med nebb og klør for at ungene skal lære samisk i barnehage og på skole. Ei heller den som blir angrepet på gata i Tromsø midt på lyse dagen mens kone og hele ungeskokken står lamslått og ser på, banket fordi han gikk i kofte, men han fortsetter med det, uansett risikoen. Og ikke den samen som blir nektet inngang på utesteder i Oslo, Stockholm og Helsinki fordi hun har kofte eller andre samiske "effekter" på, nektet "fordi det er listefest", men må se sine dongeribuksekledde venner slippe inn og selv stå utenfor. Det er heller ikke populært å være den samen som eier en reinflokk som står i veien for dážaens enorme behov for penger og materielle goder, såkalt "utvikling", og heller ikke den som må se reinkalvene sine bli ørnas leketøy år etter år og som krever fornuftig rovdyrspolitikk. Ei heller den som står på barrikadene og risikerer jobb, liv og lemmer for sitt levebrød og for sin kultur og som blir regnet for annenrangs borgere fordi de ikke deler majoritetens syn på verdier. Altså ikke den samen som daglig må kreve sin plass og sine rettigheter, og gang på gang stille i siste rekke hvis en i det hele tatt er regnet med.

Nei, jeg snakker ikke om hverdagssamen, men om luksussamen. Den som har vært norsk hele sitt liv til hen plutselig oppdager at hen har en samisk beste- eller oldeforelder. Eller den som velger å være same de gangene det er en til fordel, når hen kan tjene noe på det, enten penger, oppmerksomhet, heder, ære eller berømmelse. Eller få jobb. (Jeg vet det er en uting å kategorisere og gi kallenavn til samer, men nå vil jeg gjøre det for å få frem et poeng.) Disse luksussamene som er unnlatende, usynlige og tause når konfliktene oppstår, når det blir for ubehagelig, når det kreves noe, når det blir en risiko å være same forsvinner de. Men ellers så seiler inn på arenaen i kofta si (egensydd fantasi- eller ekte kofte) og skummer fløten av det hverdagssamen har slitt helsa si på, og det med største selvfølgelighet. Og luksussamen er stinn av selvtillit selvsagt, for hen har kommet til dekket bord og aldri måttet kjenne på de negative sidene som hverdagssamen eller forfedrene måttet gå gjennom. Hen opptrer som om hen eier kulturen hen aldri har visst om, vet alt, kan alt, tør alt, tillater seg alt. Og tar plass. Hen blir ekspert over natten på både samepolitikk, duodji, kultur og samfunnsliv og vet å markere det. Og får til og med kreditt for det.

Nå får jeg sikkert mange fornærmede nyoppståtte samer på nakken og det får så være. Selvsagt kan ingen nekte deg å være same, bruke kofte eller ta en ny identitet, men jeg håper du forstår at det kan være problematisk for hverdagssamen å svelge det. Til det har hverdagssamen sett for mye bli tatt fra seg. Hverdagssamen som har slitt og fremdeles sliter med lav selvtillit, egne traumer eller kollektive traumer, som har båret og bærer den samiske kulturens ekstistens på sine skuldre, ikke alltid fordi hen ønsker det, men fordi det er det det innebærer å være same. Hen som har lidd og fortsatt lider. Og hen kan ikke noe annet eller har ikke noe annet valg. Hadde det ikke vært for hverdagssamen, sliteren, hadde ikke du som nyoppstått same hatt noen samekultur å gli inn i, eller fråtse i.

Jeg håper du som nyoppstått luksussame tar deg tid til å tenke over dette, at du forstår hvor sårt det kan være. Jeg håper at du viser ydmykhet for dine forfedre som har tapt sin samiske identitet. Det er vanskelig for en som er oppvokst i norsk kultur å bli same over natten, enda vanskeligere enn det er for en same å bli norsk over natten. Samen har tross alt den norske kulturen og språket rundt seg på alle kanter. Vi trenger alle samer vi kan få, og du er helt sikkert velkommen, men vær så snill, ikke brei deg på andre samers bekostning. Ha respekt for hverdagssamen, lytt, lær, forstå og aksepter. En blir ikke automatisk same eller ekspert på samisk kultur, eller får automatisk rettigheter til den kun ved å oppdage at man har samiske forfedre. Like lite som en blir tysk nazist av å oppdage at bestemor er såkalt tyskerunge.

Heldigvis har de fleste av de nyoppståtte samene skjønt dette. De har lyttet og lært, lest og studert, satt seg inn i, prøvet og feilet, men de har vært ydmyk og lærevillig, de har elsket og respektert, og sakte grodd inn i det samiske. Noen av dem er blitt slagkraftige kulturforkjempere, de står på barrikadene og risikerer karriere og navn og rykte for å ta opp kampen der bestemor måtte gi opp. Noen er kulturbærere i det stille, de jobber jevnt og trutt for samiske rettigheter, for seg selv, sine barn og samfunnet forøvrig. Og noen tar utdannelse og tar på seg opplysningsjobben for å gjøre noe med den norske uvitenheten og noen gjør jobben innen politikken. Det er slike samer som gagner det samiske samfunnet, ikke de som bare er samer for moro skyld og når det passer dem. Hvis du oppriktig elsker det samiske, vil du gjøre alt godt for det samiske samfunnet, ikke bare for deg selv.  

søndag 27. mai 2018

Hvem er den gjengse Finnmarking?

Det har falt noen tanker siden Finnmark sa et rungende nei til sammenslåing med Troms. Finnmarkingene lar seg tydeligvis ikke pille på nesa, ei heller dirigeres med. Men med den forhistorien og krigshistorien er det ikke noe rart. De har overlevd her mot alle odds gjennom århundrer med påtrykk og hersing fra konger og myndigheter. Men hvem er den gjengse finnmarking?

Som bakgrunn vil jeg si noe om historien fra Finnmark og nordområdene som jeg har lært den gjennom dagens forskning. Jeg er opprinnelig fra Troms, men har bodd i Finnmark i 37 år og regner meg også som Finnmarking.

Det er vel ingen tvil om at Finnmarks befolkning avstammer fra samene, i tillegg til nordmenn, kvener/finlendere og russere. I følge historien ble ulydige nordmenn, såkalt kriminelle, sendt nordover til Finnmarks straffekoloni og slo seg ned her. Grupper avstammet av finsk befolkning (kvener) har også vært her i århundrer og fått påfyll fra Finland under hungersnødsårene, eller rett og slett bare havnet på norsk side da grensene ble satt og resatt. Den russiske befolkningen, avstammet fra det mangfoldet av stammer og etnisiteter som finnes i øst, har drevet handel og samarbeidet med den samiske. Den som etterhvert er blitt til den samiske befolkningen har vært her i årtusener og fått påfyll/nykommere fra alle kanter gjennom tidene. Felles for alle disse folkene er at de har lært å overleve i de ekstreme forholdene her nord. Norge har aldri vært monokulturell som vi har blitt lært opp til gjennom den norske nasjonalromatikken, fornorskningspolitikken og koloniseringa av nordområdene.

Folkene her i nordområdene har overlevd i lag fordi de har kunnet samarbeide, tatt gode beslutninger og vært innovative. Disse kvalitetene er nedarvet gjennom tidene, gjennom vaner, strategier og behov, og blitt tilpasset de omgivelsene man lever i, akkurat som andre levende vesener gjør på denne kloden. Samene har aldri vært et isolert folkeslag eller isolert kultur, men har blandet seg og samarbeidet med andre. Her foregikk handel, reindrift, jordbruk, fiske, båtbygging, jakt (ja hvem forsynte kongehusene nedover i Europa med pelsverk, tror dere) og alt som skal til for å overleve. Samene har vært den største og ledende kulturen/folkegruppen her inntil de ble koloniserte og tvangsassimilerte.

Det har ikke vært slik at folket her nord har trengt kongene og myndighetene for å overleve, det har vært tvert om. Kongene har kuppet områdene og satt seg til myndigheter som kuet oss og bestemte over oss for å få tilgang til ressursene her. Og slik er det fremdeles, selv om myndighetene prøver å innbille oss at vi er en utgiftspost og subsidiert til langt over loddpipa. Denne nedlatende politikken har vært ført, og føres fremdeles, for å rettferdiggjøre overgrepene som myndighetene har gjort mot befolkningen, enten den er samisk eller noe annet. Det føres også en splitt og herskpolitikk (bevisst eller ubevisst) mellom samer og andre for å skape kaos og holde oss opptatt med interne konflikter så myndighetene kan rane oss i fred. "Jeg gir heller opp fiskerettighetene mine enn å bli kalt for same".

Og nå vil jeg kaste inn en brannfakkel: Av Finnmarks befolkning har mesteparten samiske aner uten å anerkjenne seg som samer. Hadde ikke disse fremdeles vært så preget av fornorskningen at de tar avstand fra det samiske, hadde de kunnet påvirket gjennom Sametinget som har internasjonal støtte og er beskyttet av urfolkslovene. Kanskje Sametinget hadde stilt sterkere og flere av Finnmarks interesser hadde blitt ivaretatt? Sametinget trenger både folk og ekspertise, deres armer rekker ikke over alt. Det blir for snevert. Samer har aldri vært bare reindrift som vi er blitt opplært til å tro. Den oppfatningen har vært en bevisst politikk fra myndighetene, gjennomført for å marginalisere samene bort til de mest ulønnsomme og ufruktbare områdene, nemlig magre vidda. Samene var jo like "sivilisert" som andre folk inntil kongene fattet interesse for nordområdenes ressurser og koloniserte og stakkarsliggjorde befolkningen. Det er kanskje på tide å endre tankesett her for å overleve som Finnmarking?

Jeg oppfordrer Finnmarkingene til å gå tilbake til samarbeidet seg i mellom og frigjøre seg fra gamle fordommer og oppfatninger som er plantet i oss gjennom koloniseringa, fornorskningspolitikken og marginaliseringspolitikken. Den river oss ned. Se styrken i hverandres egenskaper istedet for å se ned på hverandre. Vi trenger hverandre, mer enn noen ganger før hvis vi skal fortsette å kunne bo og leve her. Hvis regjeringen får ture fram som de vil, blir det ulevelig her. Det er allerede ganske ille med trussel om tvangssammeslåing,  og utbygging av kraftlinjer, jernbaner, gruvedrift, sjødumping, etc. etc. Stå opp og sloss for tilværelsen, men sloss sammen. Ellers blir vi ranet til skinnet. 

torsdag 15. mars 2018

Hva gjør vi med Sámi Jienat?

Nidarosdomen 6 feb 2017
Det spørsmålet har surret i hodet mitt i ukevis og månedsvis, ja det begynner faktisk å bli årevis. Sámi Jienat, det store samisk koret med medlemmer fra tre land, et nomadisk kor uten fast holdeplass eller kontor, og nå også helt uten fast økonomisk støtte. Jeg har vært medlem der helt fra begynnelsen i 2002 og styremedlem siden 2009, sett koret vokse seg større og større og etablere seg i det stor-samiske samfunnet som en viktig og selvfølgelig del av det samiske kulturmangfoldet. Koret er kommet for å bli og er et fantastisk tilskudd til kulturlivet i Sápmi, men også utenom. Vi har reist Sápmi på kryss og tvers og hatt øvelser og konserter, sovet på klasserom, gymsaler, ymse campingplasser og en ytterst sjelden gang på hotell. Vi har hatt konserter på store nasjonale og internasjonale scener, stilt opp i vår fineste stas, oppført oss eksemplarisk, vært kulturambassadører hvor vi har fylt scenene med unike opplevelser med sang, joik og kofter fra hele Sápmi.

Publikum har fått oppleve et mini-Sápmi med oss og vi har visket ut landegrensene som skiller oss fra hverandre. Det har vært store opplevelser for både oss og publikum opp gjennom årene på diverse scener rundt omkring, men det har også vært de mest tåredryppende og rørende opplevelser etter konsertene. Der har vi hatt kvinner og menn hengende gråtende rundt halsen og betro oss at de er opprinnelig samer, at det er første gangen de hører joik, samisk språk og ser kofter fra sitt eget område. I sånne tilfeller har man skjønt hvor viktig arbeide Sámi Jienat gjør og har gjort, ikke bare for samer, men også for andre som har fått anledning til å bli kjent med oss, samisk musikk, joik og kultur i det hele tatt. I og med at vi ikke er proffe, men helt vanlige mennesker, har folk hatt lettere for å ta kontakt med oss og identifisere seg med oss.

Og nå står vi altså ved en korsvei. I 2014 var siste året Sametinget delte ut driftstøtte til oss. Den støtten var ikke all verden, men det var nok til at vi klarte å holde koret i gang, at vi kunne planlegge. Siden 2015 har vi virkelig slitt med å holde hodet over vannet. Vi i styret har lagt ned utrolig mye av vår tid til å drifte koret hvor vi skal forholde oss til medlemmer, sameting, banker, organisasjoner og regnskap fra tre land. På tre språk, minst. Det går med mange arbeidstimer til å søke penger fra diverse organisasjoner, spesielt når man har medlemmer fra tre land. Og så skal det rapporteres etterpå. Og så drifter vi ei hjemmeside. Det er vårt felles kontor i tillegg til å være vårt ansikt utad. Jeg tror få vet hvor omfattende alt dette er.

Og vi i styret har jobbet gratis, uten ei eneste krone i godtgjørelse. Og nå er vi utslitte. Jeg kommer ikke til å ta gjenvalg under de forholdene som er nå, og jeg kan ikke annet enn å synes synd på de som overtar roret, om det er noen. Det får vi først vite på årsmøtet i april. Jeg håper på et mirakel innen den tid.

Det har vært stor belastning på styret, men også på medlemmene når økonomien er dårlig og man ikke har fast støtte. Medlemmene har måttet være svært fleksible og legge ut store summer fra egen lomme, noe som resulterer i at svært få ungdommer har anledning å være med oss. Greit nok at en hobby kan være dyr, men Sámi Jienat er ikke til bare for moro skyld. Vår politikk er å synliggjøre, fremme og utvikle samisk musikk og kultur og det har vi lykkes med til en stor grad. Vi er faktisk det eneste pan-samiske koret i verden. Og jeg tror vi trenger å bli tatt på alvor nå. Men nå står vi i fare for å måtte legge ned aktiviteten. Det ville jo vært veldig trist. Det beste hadde vært å få fast støtte slik at vi kunne ansette en til å ta seg av det administrative, en som kunne ta seg av pengesøknadene og rapporteringene. Nå ser det svart ut. Dersom koret må legge ned aktiviteten, kommer det til å bli et stort hull i Sápmi etter dem.

Vi har konsert på den største samiske joikescenen i verden, Påskefestivalen i Kautokeino, skjærtorsdag 29. mars kl 19.00. Jeg håper det ikke blir vår siste konsert.

Konsert i Kautokeino: https://www.facebook.com/events/194466641329772/
Les mer om oss på vår hjemmeside: http://www.samijienat.com/ 

tirsdag 31. oktober 2017

Når man brekker armen i Kautokeino og sykehuset er i Hammerfest.

En kveld skjedde det som hender veldig mange her i Norges vinterland, man faller på isen, slår seg gul og blå og brekker noe. Det i seg selv er ikke så bemerkelsesverdig, men jeg tror at prosedyren med å komme seg til sykehus er ganske uvanlig, når man bor i Kautokeino og Finnmark. Her kommer en beskrivelse av det, så kan dere dømme selv.

Jeg ringer torsdagsmorgen til legen i Kautokeino og forklarer at jeg på tur hjem fra korøvelse kvelden før har falt og slått armen, at den verker noe helt sinnsykt og at den er ubevegelig. Jeg får time på legevakta to timer senere og får min leieboer til å kjøre meg dit. Der finner legen ut at det er best å sende meg på røntgen til Alta i tilfelle brudd. Hun ordner det formelle og jeg blir bedt om å gå i resepsjonen og få de til å rekvirere en drosje til meg. De skal ordne saken og ber meg vente ved døren til drosjen kommer. Jeg venter. Og venter. Etter en halv time kommer sykepleieren til meg og sier at vi ikke har drosjetilbud i Kautokeino lenger og at vi må bruke drosje fra Alta. Men den er for øyeblikket på tur til Avžži og at det kan ta tjue minutter før den kommer. Ikke drosje i Kauto? Hva skjedde med dem? Vel, greit nok. Jeg ber dem si til drosjen at den kan hente meg hjemme. Jeg ringer min leieboer igjen og ber henne hente meg og drar hjem og kaster i meg etpar knekkebrød imens. Påsmurt med en arm. Etter tjue minutter ringer sykepleieren og sier at det vil ta halvannen time før drosjen er hos meg. Jeg banner og regner fort ut at hvis jeg må til Hammerfest, vil jeg ikke være tilbake før sein kveld med den farta. Heldigvis sto noen kompiser akkurat på tur til å kjøre til Alta og jeg hopper med dem. Halv ett kjører vi.

Omtrent to timer senere melder jeg meg på Helsesenteret i Alta og blir bedt om å sitte ned og vente. Radiografen kommer rimelig raskt og henter meg og tar bilder av armen fra forskjellige vinkler. Så forsvinner han inn på bakrommet. Jeg går etter og spør om den er brukket. Han sier at bildene blir sendt elektronisk til Hammerfest og at jeg må vente på svar fra legen der. Jeg setter meg å vente igjen. Og venter. Og venter. Ingenting skjer. Etter tre kvarter ringer jeg til helsesenteret i Kauto, men de har ikke ringetid så ingen svarer telefonen. Så ringer jeg legevakta der. De ber meg vente på telefon fra Kautolegen som skal bli underrettet av Hammerfest sykehus om armen er brukket eller ikke. Så jeg venter litt til. En halv time faktisk, før jeg ringer til legevakta igjen i Kauto og spør. De sier legen min er opptatt med en akuttpasient og ringer meg så snart hun kan. Ok, da kan jeg like godt gå og finne noe å spise. Både resepsjonen og kantina stengte på Alta helsesenter så jeg tar peiling på Parksenteret, med venstrearmen plassert i jakkelomma. På veien dit ringer Kautolegen og sier at de har fått beskjed fra Hammerfest om at det er brudd i armen og at jeg må dit for å gipses. Jeg banner igjen. De rekvirerer en ny drosje til meg og ber meg vente på Parksentret til den kommer.

Jeg går til bakeriutsalget og kjøper meg etpar skoleboller og ei flaske vann, noe annet rekker jeg vel ikke. Jeg setter meg i hallen og spiser skolebollene og strever med å åpne vannflaska med ei hand. Klemmer den mellom knærne og vrir til. Nei, den bare snurrer rundt mellom knærne mine. Jeg klemmer hardere til og vrir opp korken så spruten står i taket omtrent. Jeg spiser og venter. Og venter. Og venter, og føler meg helt utilpass og idiot der jeg sitter med en brukket arm og smiler til kjentfolk som går forbi mens armen verker noe helt for jævlig. Paracet virker så avgjort ikke på den slags skader. Etter en halv time ringer jeg til legevakta i Kauto og sier at drosjen ikke har dukka opp. De bestiller en ny drosje, men akkurat da kommer den de først bestilte. Så drar vi omsider til Hammerfest. To timer og ti minutter tar det, sier drosjesjåføren, hvis været og godt og Sennalandet åpent.

Etter to timer og ti minutter er vi utafor sykehuset i Hammerfest og jeg går inn hovedinngangen og tar peiling på resepsjonen for å høre hvor jeg skal hen. Resepsjonen er stengt og ingen er å se. Jeg går i kiosken og spør hvor man kan henvende seg, men de har ikke peiling. Heldigvis kommer drosjesjåføren meg til unnsetning, sier han skulle ha kjørt meg til akuttmottaket heller og geleider meg inn rette døra. Ny resepsjon og ingen å se. Nå begynner jeg å bli utålmodig. Jeg titter inn ei dør og ser ei hvitkledd dame og ber om hjelp. Hun sier hun egentlig ikke skal hjelpe meg, men kan komme snart. Jeg drister meg på do en snartur og setter meg ned på venterommet og venter. Etter ti minutter kommer en annen sykepleier og spør om jeg får hjelp. Hun lover å gi beskjed til legen at jeg er der. Etter ei stund kommer legen, og jeg har mistet oversikten over hvor lenge jeg har ventet. Klokka er halv åtte på kvelden og jeg er sulten, tørst og trøtt. Han vil ha nye bilder av armen og handleddet før de gipser og vi rekker akkurat radiografen før han går av vakt. De tar bilder og jeg blir bedt om å vente igjen. 

Klokka på veggen er litt over åtte da legen kommer ut og sier at vi trenger ikke gipse, at bruddet er lite og stabilt og det går bra om jeg holder armen i ro noen uker. Jeg sukker lettet, takker for meg og drar for å finne noe mat i kiosken og drosjesjåføren som har ventet på meg. Kiosken var akkurat stengt kl åtte. Han opplyser om at det bare er rekvirert drosje til Alta og at jeg trenger en videre rekvisisjon til Kauto hvis jeg vil hjem. Nå banner jeg ikke, føler bare avmakt. Tilbake til resepsjonen på akutten. En mannlig sykepleier skriver ut rekvisisjon til Kauto til protest fra de andre som mener de kan kun sende meg til Alta. Jeg tror han så tordenskyen over hodet mitt. Eller kanskje tåren i øyekroken.

Vi drar fra sykehuset. Drosjesjåføren som er en veldig snill og forståelsesfull mann, stopper på Circle K i byen og lar meg kjøpe en hamburger før vi kjører til Kauto. Halv ett på natta sjangler jeg ut av drosja og siger opp trappa til leiligheten min. Tolv timer og 60 mil tok det altså, for å få konstatert at jeg ikke trenger gips. Nå var ikke mitt sykdomstilfelle så ekstremt, og jeg fikk sikkert det beste de kunne tilby, men ærlig talt: hvor ellers i landet tar det tolv timer til og fra et sykehus for å (ikke) få gipset en arm? Og hva om armen hadde vært helt av? Og når Sennalandet er stengt pga uvær? Heldigvis er jeg ellers et forholdsvis ungt, friskt og oppegående menneske. Tenker med skrekk på hvordan et gammelt menneske som min mor, uten peiling på hvordan man bruker en mobiltelefon, ville taklet dette, uten mat og drikke. Dårlig, sannsynligvis, svært dårlig. Ja takk til sykehus i både Alta og Hammerfest! Eller hva sier dere?

tirsdag 17. oktober 2017

Med rett til å krenke



Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre! For latterliggjøringa av samene fra våre ledende politikere og ikke minst TV2, er en måte å få samene til å tie på. Få de til å slutte å klage, slutte å blande seg, slutte å komme med innvendinger, slutte å bremse, slutte å eksistere som samer, og heller «bli en av oss.» Neitakk, jeg vil ikke bli en av dere, som krenker, som fornærmer, som harselerer, latterliggjør og mobber de som ikke er som dere.

Siv Jensens indianerkostyme var vel ikke verdens ende, men at samer kritiserer det, ja DET er visst verdens ende, ifølge altfor mange aviser og kommentarfelt rundt omkring i det ganske land! Aldri har vel noen vært mer enige og kollektivt gitt støtte til Siv Jensen, folk som ellers ikke kan fordra henne. Aldri har vel folket vært mer samlet og enige. Men hva godtar man ikke, bare man får anledninga til å sable ned samene. Ja for det var ikke bare samerådsmedlem Christina Henriksen eller sametingspresident Aili Keskitalo som i sin vennlighet opplyste om finansministerens upassende opptreden, som ble sablet ned. Nei, hele samefolket ble hakket løs på, revet fra hverandre, grillet og fortært i en kollektiv nasjonal gribbefest. Og de få representantene for indianerne som befant seg i Norge og ytret seg om at indianerkostymet ikke var greit, ble tiet i hjel. Ingen kommenterte eller tok til etterretning de de sa, i stedet for fikk samene hele skyllebøtta for å ha ytret seg. Det er mye lavere terskel for å hetse samene. I denne debatten har det vist seg at det er faktisk helt stuerent det, og støttet av Norges statsråder, menneskerettighetsforkjempere og riksdekkende medier.

Jeg er svært skuffet over oppførselen til folk i denne saken og at kunnskapsnivået er så lavt. At Siv Jensen ikke har bedre folkeskikk, er jo ikke uventet. Hennes parti går aktivt inn for å legge ned sametinget og kvitte seg med den brysomme utgiftsposten urfolket. Akkurat som om man blir gratis eller forsvinner fra utgiftsposter bare man blir helnorsk. Og hennes kunnskap om urfolk begrenser seg til Disneys hvitvaskede eventyrfortelling om Pocahontas, tydeligvis.  Jensens rådgiver Petter Kvinge Tvedt som setter indianerne i kategori med sjørøvere og synes man har det rette glimtet i øyet når man morer seg på andres bekostning, er tydeligvis av samme oppfatning. At finansdepartementet i det hele tatt velger kostymefesttema som «Ville Vesten», et folkemord uten like der urfolket ble nærmest utryddet av de hvite, viser hvor selvsentrert og lite opplyst de er. De glir rett inn som medlem av kategorien White Supremacy, som er basert på en rasistisk ideologi hvor de hvite er det overlegne folkeslag og deres verdenssyn er det eneste riktige. At Norge i en årrekke er blitt sterkt kritisert av FN’s spesialrapportører for urfolk James Anaya og Victoria Tauli Corpuz for sin behandling av sitt urfolk, bekymrer dem ikke.

Men spesielt skuffet er jeg over fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf som mener at en indianer karnevalskostyme representerer ytringsfrihet, (ja, hva var det Siv Jensen prøvde å ytre i såfall?) Kierulf var på besøk i Kautokeino for noen uker siden og snakket varmt om folks rettigheter til å ytre seg, og som sto fram som både forståelsesfull og sympatisk i samtale med både Keskitalo og andre frammøtte på Samisk Høgskole. Forståelsen ble ikke med henne på flyreisen hjem tydeligvis, og den hellige ytringsfriheten hun pratet så ivrig om gjelder visst ikke for samene. Samene skal holde kjeft og vente til de blir spurt, eller? Da tror jeg vi får vente lenge.

TV2’s morsomme innslag med det riktige glimtet i øyet (ifølge dem selv), sier alt om hvilket nivå Norge ligger på når det gjelder kunnskapen om andre kulturer og ikke minst urfolk. I følge dem er indianere i kategori med vampyrer, hekser, Supermann, elg, dauinger og andre Halloweenkostymer. Altså ingen forskjell på folk og fantasi. Det er direkte flaut, og med et sånt menneskesyn og mangel på perspektiv kan i hvert fall ikke jeg stole på de nyheten som kommer fra den kanten. Hvis det er så legalt å kle seg ut som et undertrykket folk hvis historie er basert på grusomheter, massakrering og utslettelse, hvorfor er det ingen som kler seg ut som jødisk fange eller nazist og leker Auschwitz? Et av de skjelettkostymene vist fram på TV2 i går kunne passet bra. For konseptet er jo det samme, bare det at folkemordet på indianerne var mye mer omfattende og foregår fremdeles, nå i «siviliserte» former.

Nei, det er ikke greit å kle seg ut i indianerkostyme og flashe med det offentlig når man er finansminister. Spesielt ikke når Statens pensjonsfond eller Oljefondet som hun er øverste leder for, er en av investorene i Dakota Access Pipeline som ytterligere fortrenger urfolket i Nord-Dakota og forurenser deres drikkevann. Jeg håper at alle husker demonstrasjonene på Standing Rock i fjor der indianerne ble av myndighetene og oljeselskapet banket, sprayet med tåregass, skutt på med gummikuler og spylt med brannslanger i frosten for å fordrive dem fra deres egne marker. Alt for å gi plass til utbygginga av oljeledninga som altså Norge er en del av. At finansministeren noen måneder etterpå sender ut i offentligheten et bilde av seg selv ikledd indianerkostyme og et stort glis, har jeg ingen problem med å forstå at kan oppfattes som både ondskapsfullt og krenkende av dem det gjelder. Dessverre er ikke dette bildet av Jensen beholdt innenfor landets grenser. Det er for lengst gått ut på langtrekkende sosiale medier i blant annet statene Minnesota og Nord-Dakota. Vi er ikke alene i verden og urfolk har et verdensnettverk. Reaksjonene uteble ikke, og de var ikke nådige i sine kommentarer! Henriksen og Keskitalo ble søndagskolejenter i forhold.

Og så er det den evinnelige klisjeen som følger samene hvor enn man går og hva enn man gjør: HÅRSÅR. Vet dere hva, hvis samene hadde vært gitt plass til å drive forebyggende arbeid, opplysningsarbeid og kunnskapsformidling, hadde bildet blitt et annet. Nå slipper samene til å uttale seg i riksdekkende media kun hvis det dreier seg om innsigelser og protester, ikke ellers. Alltid i etterkant, aldri i forkant. Norges medier er samlet om å gi et bilde av samene som sutrete, klagete og ikke minst HÅRSÅR. Det er der Norge liker å ha samene. Og det er jo høvelig å ha noen syndebukker, noen som gjør alt galt, noen som er i kontrast til og forsterker bildet av de gode, riktige nordmenn. Det gir glimt i øyet, det!

lørdag 1. oktober 2016

Skam på samisk presse og politikere!

 

Frank Cooper and Kaya Littleturtle of the Lumbee Tribe of North Carolina greet Sami representatives from Norway, Inger Biret, Kvernmo Gaup, and Sara Marielle Gaup Beaska on Friday. Photo by Desiree Kane.
Les mer her
Disse to jentene Inger Biret Gaup og Sara Marielle Gaup Beaska, pluss Sofia Jannok, har gjort en kjempejobb borte i Standing Rock, med å vise samisk solidaritet og støtte til andre urfolk som sliter med det samme som oss. Men hvor er de samiske journalistene, politikerne og naturvernerne??? Det er meget skuffende at ikke vi samer, et urfolk som regnes som privilegert, viser større interesse for hva som foregår der borte. Igjen er det indianerne som skal brøyte veien for oss. Det gjorde de i American Indian Movement på 60- og 70-tallet, (noen ble drept og noen sitter ennå i kasjotten for innsatsen!), og vi fikk hjelp fra dem under vår oppvåkning og Alta-kamp. De urfolksorganisasjonene som de initierte til, blant annet WCIP, var en direkte årsak til at Norge ble kraftig kritisert internasjonalt for behandlinga av sitt urfolk, og vi oppnådde de rettighetene vi nå i dag nyter godt av. Samene var ikke en gang anerkjent som urfolk før på slutten av 70-tallet, så vi har mye å takke indianerne for!  
Nå er det løs igjen, denne gangen for å kjempe for rent vann og en natur som ikke er totalt tilgriset og forurenset for all ettertid. Dette gjelder oss samer også, men vi er så sløve og glad i det komfortable, at vi reagerer vel ikke før det kommer giftvann ut av drikkevannskrana. Minner forresten om hvor vi stønnet og okket oss over den uka vi ble anbefalt å koke drikkevannet her i Kauto fordi det var litt udelikat på farge etter regnsommeren. For veldig mange indianere på hele det amerikanske kontinent er dette dagligdags. Og det er ikke bare ulekker farge på vannet, det er rett og slett forgiftet av olje fra lekke oljeledninger, fracking og radioaktivt avfall Udrikkelig! Imens har selskaper som Nestlé lagt beslag på og tømmer reine drikkevannskilder, selger flaskevann så det hyler etter og påstår at vann ikke er en menneskerett. Jeg nevner gruveselskapenes herjinger, mobbinga av reindrifta, dumping av gruveslam i fjordene, plyndring av fiskefelt og jaktområder, men folk bare ser tomt ut i luften og trekker på skuldrene, også de OPPLYSTE og VELUTDANNEDE samer som nå sitter trygt og godt på sine tykke romper, har god lønn, reiser verden rundt på fancy konferanser og møter, bor på luksushotell og får den beste behandling, stolt og bevisst sin unike urfolksstatus, takket være de som gikk foran oss, indianerne. Samer har også glemt hvordan deres foreldre og besteforeldre kjempet med nebb og klør for retten til land og vann, språk og kultur. Nå dreier ting seg om deres personlige velferd, karriere, lønn og status. Så koloniserte er vi. I saken om Dakota Access Pipeline, dumping av radioaktivt avfall på reservatene, fracking og forurensing av grunnvann, er også samiske myndighetspersoner og journalister ganske likegyldige og uinteresserte. Hvorfor? Er dere trege, eller? Våkn opp!
For tre år siden var chief Paulette fra Alberta her i Sápmi og ba om hjelp til å stanse oljesandutvinninga i Alberta der Norge og Statoil hadde en markant rolle, men det var skammelig liten interesse for saken. Det var et stygt svik mot indianerne som var vår viktigste støttespillere under vår oppvåkning som urfolk. Oljesandkatastrofen der går sin gang fremdeles og folk dauer av kreft og sykdom langs vassdragene der. Dessverre går det samme veien her også, gruveselskapene trenger seg sakte men sikkert inn og ødelegger, med statens velsignelse, og snart har ikke vi heller en rein flekk lenger å være samer på. Jeg er så skamfull over at vi ikke viser bedre støtte og handlekraft i den kampen som indianerne nå tar opp, kampen om reint vann og retten til å eksistere på et land som ikke er gjennomsyret av forurensning. Snart er det vår tur, det er helt sikkert!  
Jeg har sørget for å spre denne saken om Dakota Access Pipeline så mye som jeg klarer og har sagt for lenge siden at dette handler ikke bare om indianerne i Nord Dakota, dette handler om alle menneskers rett til reint vann. Og det er indianerne som tar opp kampen igjen mot galskapen. De har erkjent ansvaret man har som urfolk, vi som bor i og lever av naturen, som først merker når ting går galt. De tar ikke bare opp kampen for seg selv, men for alle. Og samiske journalister og politikere som skulle være de første og fremste til å vise interesse for bevegelsen i Nord Dakota, er tause og uinteresserte og vil heller engasjere seg i elgjakt og hvor mange sekunder taletid man har på sametinget. Hvorfor er det ingen samer som er sendt til Nord-Dakota for å følge med hva som foregår, for å delta aktivt, bidra, støtte, planlegge strategi mot olje- og gruveselskapenes plyndring av naturen, sammen med urfolket der? Er det for langt dit? For kaldt? For ukomfortabelt? 
De tre samekvinnene, Inger Biret, Sara Marielle og Sofia som stilte opp i Standing Rock på eget initiativ har skrevet historie, helt uten hjelp fra samisk offentlighet, og berget æren vår som samer og urfolk til tross for at de bare er artister. Og de har fått MASSE oppmerksomhet og anerkjennelse verden over for sin innsats, noe som kommer alle samer til gode ganske ufortjent. Men jeg antar at en del ledere der borte stiller seg spørsmålet om hvor de samiske nyhetsreporterne og politikerne er, de som flyr på FN-møter og taler seg varm om urfolksrettigheter. Det er ikke for seint for andre å dra dit. Jeg ber samisk media og Sametinget; send noen samiske journalister med en gang for å dekke hva som foregår i Standing Rock, og noen politikere for å delta i den globale urfolkskampen mot forgifting av land og vann som nå foregår i Nord Dakota, delta i diskusjonene, strategiplanlegginga, fellesskapet, være øyne og ører og fortellere. Vi er regnet som et privilegert urfolk som har oppnådd mye i løpet av vår korte "karriere", takket være all støtten vi har fått internasjonalt. Nå er det pay-back time og på tide å gjøre seg fortjent til rollen som et av verdens ledende urfolk. Det blir garantert lagt merke til hvis vi glimrer med vårt fravær stort lenger.

søndag 24. april 2016

Den samiske kollektive hårsårheten og offerrollen.

Jeg er same. Og hårsår. Og mye mer. Men mest av alt er jeg hårsår. Det får jeg høre i hver eneste diskusjon om samiske saker. Det finnes ikke en "samedebatt" uten at ordet hårsår dukker opp. Det er en forunderlig mekanisme hvordan noe blir sannhet bare man gjentar det ofte nok. Samer og hårsår er blitt en norsk allmenn sannhet blant mange, det hører sammen. Akkurat som muslim og terrorist. Dessuten er jeg et offer, det har også noen besluttet og bestemt. I hver eneste debatt er jeg en hårsår, sytete same som inntar offerrollen og krever erstatning for alt. Og har omtrent statsstøtte for å gå på dass. De fleste gangene ler jeg meg skakk av påstandene, men det er det ikke alle som makter å gjøre. Derfor vil jeg ta opp problemstillinga her i min blogg og fortelle hvordan jeg ser på saken. Jeg mener det finnes en helt enkel forklaring og løsning på fenomenet.

 - Ikke vær så hårsår, hører man jo rett som det er. -Såpass må du da tåle!  Men hvorfor er man hårsår? Nå kan det jo hende at jeg har en medfødt hårsårhet siden jeg var født med masse hår. Som yngste jente med langt hår blant fem eldre (snauklipte) brødre hjalp det kanskje å skrike litt ekstra for minste lille lugg for å bli hørt? Nei, tror ikke jeg kan skylde på brødrene mine for min eventuelle "hårsårhet", ei heller min eldre søster som omsorgsfullt flettet håret mitt i stramme fletter før jeg gikk til skolen om morgenen. Det er nok ikke snakk om denne typen hårsårhet, men heller den mentale. Den samiske hårsårheten. Den kollektive hårsårheten som påstås å ha rammet hele det samiske folket. Og kanskje er det sant. Etter i århundrer å ha blitt mentalt dratt etter håret, lugget og skamklipt, har man kanskje utviklet en permanent ømhet i hodebunnen? En kronisk lidelse? En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende, sier Wikipedia. Det kan stemme bra med den samiske kollektive hårsårheten. Diagnosen på sykdommen er kronisk hårsårhet. Eller er det det? Kanskje det rett og slett er at man ikke finner seg i frekkheter og mobbing lenger fra deler av en majoritetsbefolkning som er vant å være privilegert og som opplever likeverd og likestilling som overgrep eller særbehandling. Jeg sier deler av en majoritetsbefolkning, for dette gjelder heldigvis ikke alle, men veldig mange. 

Jeg hater ordet hårsår. Det gir meg assosiasjoner til at vi samer fortsatt skal finne oss i lugging og draing etter håret uten å mukke. Såpass må vi tåle. Når du kaller meg for hårsår, forteller du meg at jeg føler for mye, at du bestemmer graden for hva som er tillatt å føle. Når du ber meg om å ikke være hårsår, ber du meg samtidig om å holde kjeft og tåle den behandlinga du synes jeg fortjener  Så kan du i fred og fordragelighet fortsette å dra meg etter håret uten at dine frekkheter får konsekvenser - for deg. For å dra meg i håret, det må du.  Og der skal samene forbli - i andre rekke. Ikke ved siden av, og slett ikke foran, men langt etter på trygg avstand fra det som kan true majoriteten og deres "eneste rette" livsførsel og ideologi. Eller suverenitet. Verst er det når andre samer irettesetter meg og forteller at jeg ikke skal være hårsår, fordi det egentlig forteller at de er hjernevasket av majoriteten, og/eller at vi samer fortjener ikke bedre behandling, at såpass må vi nemlig tåle fordi vi ikke er like mye verdt. Det er bare kjempetrist.

Så var det den påståtte offerrollen vi liksom alltid inntar. Det er helt tydelig at den offerrollen er noe som mange i majoritetsbefolkninga (eller selvhatende samer) ønsker at vi skal ha fordi det er mye lettere å forholde seg til noen en kan irettesette og oppdra, enn diskutere med på et saklig, likestilt nivå, (i særdeleshet når en selv opptrer lavmåls). Samer er nemlig godt utdannede folk i alle disipliner og samfunnslag og hevder seg både nasjonalt og internasjonalt. For selvutnevnte allvitere boende i små fjordhull langs kysten og rundt om i dalane kan det blir for mye å svelge. Det er ikke lenger like enkelt å ha makt over oss nå når vi kan majoritetens spilleregler. Nei, da er beste løsning å gi oss offerrollen, å degradere oss til et nivå der man kan fortsette å sjikanere og elendiggjøre samene. Der skal samene være, for de skal ikke ha egen identitet, utdanning, være smartere, flinkere, innovative eller ligge foran, i hele tatt; være en trussel mot den norske suvereniteten. Ikke her heller. Men husk, der det finnes ofre, finnes det også overgripere. Så neste gang du pådytter meg offerrollen for å degradere meg, sier du samtidig at du selv er overgriperen. 

Til deg som er lei av hårsåre samer i offerrollen finnes det to enkle råd;

-slutt å dra samene i håret
-gi samene en annen rolle i ditt liv